Esters bok 9 N78BM

1. Så kom den trettende dagen i den tolvte måneden, den måneden som kalles adar. Det var den dagen da kongens ord og forordning skulle settes i verk. Jødenes fiender hadde håpet å få dem i sin makt; men det snudde seg slik at det ble jødene som fikk makt over sine fiender.

2. Jødene samlet seg i byene sine i alle kong Xerxes’ provinser for å legge hånd på alle som ville dem vondt. Det var ingen som kunne stå seg mot dem; for alle folkene var grepet av frykt for jødene.

3. Alle styresmennene i provinsene, satrapene, stattholderne og kongens embetsmenn hjalp jødene; for de var blitt redde for Mordekai.

4. For han hadde nå mye å si ved kongens slott, og i alle provinsene gikk det gjetord om at Mordekai fikk større og større makt.

5. Med sverd i hånd gikk jødene til strid mot sine fiender. De drepte og herjet og gjorde som de ville med sine motstandere.

6. I borgen Susa drepte og utslettet jødene fem hundre mann.

7. De drepte også Parsjandata, Dalfon, Aspata,

8. Porata, Adalja, Aridata,

9. Parmasjta, Arisai, Aridai og Vaisata,

10. de ti sønnene til Haman, sønn av Hammedata, jødenes fiende. Men eiendommen deres rørte de ikke.

11. Samme dagen fikk kongen vite tallet på dem som var blitt drept i borgen Susa.

12. Da sa han til dronning Ester: «I borgen Susa har jødene drept og gjort ende på fem hundre mann foruten Hamans ti sønner. Hva har de da ikke gjort i de andre provinsene mine? Er det mer du vil be om, skal du få det. Og er det mer du ønsker, skal din bønn bli oppfylt.»

13. Ester svarte: «Hvis kongen så synes, så la jødene i Susa også i morgen få lov til å gjøre som i dag, og la Hamans ti sønner bli hengt i galgen.»

14. Kongen bød da at dette skulle gjøres, og han utstedte en forordning om det i Susa. De ti sønnene til Haman ble hengt.

15. Jødene i Susa samlet seg også den fjortende dagen i måneden adar og drepte tre hundre mann i byen. Men eiendommene deres rørte de ikke.

16. De andre jødene i kongens provinser slo seg også sammen for å verge livet og få fred for sine motstandere. De drepte syttifem tusen av sine fiender. Men eiendommene deres rørte de ikke.

17. Dette hendte den trettende dagen i måneden adar. Den fjortende dagen hvilte de ut, og de gjorde den til en fest- og gledesdag.

18. Men jødene i Susa slo seg sammen både den trettende og den fjortende dagen. De hvilte den femtende dagen og gjorde den til en fest- og gledesdag.

19. Det er grunnen til at jødene utover landet, de som bor i landsbyer, feirer den fjortende dagen i måneden adar som en gledesfest og høytidsdag. Da sender de hverandre gaver av gjestebudskosten.

20. Mordekai skrev ned det som hadde hendt. Så sendte han brev til alle jødene i alle kong Xerxes’ provinser, både til dem som var nær, og til dem som var langt borte.

21. Han påla dem at de hvert år skulle feire den fjortende og femtende dagen i måneden adar.

22. For på de dagene hadde jødene fått fred for sine fiender, og i den måneden var det deres bekymring vendte seg til glede og deres sorg til høytid. Derfor skulle de gjøre disse dagene til fest- og gledesdager og sende gaver av gjestebudskosten til hverandre og til de fattige.

23. Jødene gjorde det til en fast skikk, det som de alt hadde begynt med, og som Mordekai hadde skrevet til dem om.

24. For Haman, sønn av Hammedata, av Agag-ætten, alle jøders fiende, hadde planlagt å gjøre ende på jødene, og han hadde kastet «pur», det vil si lodd, om å drepe dem og gjøre ende på dem.

25. Men da dette kom kongen for øre, kunngjorde han i et brev at den onde planen som Haman hadde tenkt ut om jødene, skulle komme over hans eget hode. Så ble han og hans sønner hengt i galgen.

26. Derfor kalles disse dagene «purim» etter ordet «pur». I samsvar med alt som stod i brevet, og i samsvar med det de selv hadde sett og opplevd,

27. gjorde jødene det til en fast skikk for seg selv og sine etterkommere og for alle som sluttet seg til deres tro, at de hvert år skulle feire disse to dagene slik det var foreskrevet, og til fastsatt tid.

28. Disse dagene skulle de minnes og feire gjennom alle tider og i alle slekter, i hver provins og hver by. Purim-dagene skulle aldri falle bort hos jødene og aldri gå av minne blant deres etterkommere.

29. Dronning Ester, datter av Abihajil, og jøden Mordekai skrev igjen et myndig brev for å slå fast at det som stod om purim i det andre brevet, skulle gjelde som lov.

30. Og Mordekai sendte brev til alle jødene i de 127 provinsene i Xerxes’ rike med ønske om fred og trygghet.

31. De skulle gjøre det til en plikt å feire disse purim-dagene til fastsatt tid, som jøden Mordekai og dronning Ester hadde bestemt, og som de selv hadde vedtatt for seg og sine etterkommere, med påbud om faste og klagerop på de dagene.

32. Så ble da disse forskrifter om purim-festen lovfestet på Esters bud, og det ble skrevet opp i en bok.