Profeten Esekiel 3 NB

1. Og han sa til meg: Menneskesønn! Et det du finner her! Et denne bokrullen, og gå av sted og tal til Israels hus!

2. Da åpnet jeg min munn, og han ga meg denne rullen å ete.

3. Og han sa til meg: Menneskesønn! Mett din buk og fyll dine innvoller med denne bokrullen som jeg gir deg! Og jeg åt, og i min munn var den søt som honning.

4. Og han sa til meg: Menneskesønn! Gå til Israels hus og tal til dem med mine ord!

5. For du blir ikke sendt til et folk med vanskelig språk og tungt mæle, men til Israels hus,

6. ikke til mange folk med vanskelig språk og tungt mæle, med ord du ikke forstår. Sannelig, om jeg sendte deg til dem, skulle de høre på deg.

7. Men Israels hus vil ikke høre på deg, for de vil ikke høre på meg. For hele Israels hus har harde panner og forherdede hjerter.

8. Se, jeg gjør ditt ansikt hardt mot deres ansikt og din panne hard mot deres panne.

9. Som en diamant, hardere enn flint, gjør jeg din panne. Du skal ikke frykte for dem og ikke være redd for deres ansikt. For en gjenstridig ætt er de.

10. Og han sa til meg: Menneskesønn! Alle de ordene som jeg taler til deg, skal du ta inn i ditt hjerte og høre med dine ører.

11. Og gå til de bortførte, til ditt folks barn, og tal til dem og si: Så sier Herren Herren - enten de hører eller lar det være!

12. Ånden kom da og løftet meg opp, og jeg hørte bak meg lyden av en stor larm: Lovet være Herrens herlighet fra det stedet hvor han er!

13. Jeg hørte lyden av livsvesenenes vinger, som rørte ved hverandre, og lyden av hjulene ved siden av dem og lyden av en mektig larm.

14. Ånden løftet meg opp og tok meg med, og jeg for av sted, bitter og harmfull i min ånd. Og Herrens hånd var sterk over meg.

15. Og jeg kom til de bortførte i Tel-Aviv, de som bodde ved elven Kebar, og hvor de ellers bodde. Jeg satt der i sju dager blant dem og stirret fram for meg.

16. Men da sju dager var gått, kom Herrens ord til meg, og det lød slik:

17. Menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg.

18. Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø! - og du ikke advarer ham, ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

19. Men når du har advart den ugudelige, og han ikke omvender seg fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel.

20. Og når en rettferdig vender seg bort fra sin rettferdighet og gjør urett, så legger jeg en anstøtsstein i hans vei - han skal dø. Når du ikke har advart ham, skal han dø i sin synd. De rettferdige gjerningene som han har gjort, skal ikke minnes. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

21. Men når du har advart den rettferdige om at han, den rettferdige, ikke skal synde, og han da ikke synder, da skal han visselig leve, fordi han lot seg advare. Og du har reddet din sjel.

22. Og Herrens hånd kom over meg der, og han sa til meg: Stå opp og gå ut i dalen! Der vil jeg tale med deg.

23. Da sto jeg opp og gikk ut i dalen. Og se, der sto Herrens herlighet, lik den herlighet jeg hadde sett ved elven Kebar. Og jeg falt på mitt ansikt.

24. Ånden kom da i meg og fikk meg til å stå på mine føtter. Han talte med meg og sa til meg: Gå og steng deg inne i ditt hus!

25. Og du, menneskesønn! Se, de skal legge rep om deg og binde deg med dem, så du ikke kommer ut iblant dem.

26. Jeg vil la tungen henge fast ved din gane, så du blir målløs og ikke blir i stand til å refse dem. For en gjenstridig ætt er de.

27. Men når jeg taler med deg, vil jeg åpne din munn, og du skal si til dem: Så sier Herren Herren: Den som vil høre, han får høre! Den som vil la det være, han får la det være! For en gjenstridig ætt er de.