Profeten Esekiel 32 N11BM

1. Det var i det tolvte året, på den første dagen i den tolvte måneden. Herrens ord kom til meg:

2. Menneske, stem i en likklage over farao, kongen i Egypt, og si til ham: Du løve blant folkeslagene, taus er du blitt. Du var som uhyret i sjøen, prustende fór du i elvene dine, du grumset til vannet med føttene og rotet opp mudder i elvene.

3. Så sier Herren Gud: Jeg kaster garnet mitt over deg mens mange folk er samlet, de skal dra deg opp med noten.

4. Jeg slenger deg opp på land og kaster deg på marken. Jeg lar alle fugler under himmelen slå seg ned på deg og lar alle dyr på jorden ete seg mette på deg.

5. Jeg legger kjøttet ditt på fjellene og fyller dalene med blodet ditt.

6. Jeg vanner jorden med blodet ditt som flyter på fjellene og fyller bekkefarene.

7. Jeg dekker himmelen til når jeg slukker deg, stjernene kler jeg i svart. Solen dekker jeg bak skyer, månen kaster ikke lenger lys.

8. Hvert skinnende lys på himmelen lar jeg svartne for din skyld, jeg sender mørke over landet ditt, sier Herren Gud.

9. Jeg skaker opp hjertet hos mange folkeslag når jeg bringer deg ødelagt ut blant folkene, til land du ikke kjenner.

10. Jeg skremmer mange folk med deg, kongene deres grøsser når jeg svinger sverdet foran dem. Hvert øyeblikk skjelver de for livet sitt den dagen du faller.

11. For så sier Herren Gud: Sverdet til kongen av Babel skal komme over deg.

12. For kjempers sverd lar jeg flokken din falle, alle er hensynsløse folkeslag. De smadrer egypternes stolthet, hele den støyende flokken blir utryddet.

13. Jeg gjør ende på alt feet ved de mange vassdragene. De skal ikke lenger grumses til av menneskefot eller dyreklover.

14. Så gjør jeg vannet klart og rent, elvene lar jeg flyte som olje, sier Herren Gud.

15. Når jeg gjør Egypt til en ødemark, når landet ligger øde og forlatt, når jeg slår ned alle som bor der, da skal de kjenne at jeg er Herren.

16. Dette er en likklage, og klages skal det. Folkeslagenes døtre skal klage. Over Egypt og hele flokken der skal de klage, sier Herren Gud.

17. Det var i det tolvte året, på den femtende dagen i måneden. Herrens ord kom til meg:

18. Menneske, klag over flokken i Egypt, du og folkeslagenes døtre, og før ned de mektige til landet der nede, til dem som har gått i graven!

19. Er du finere enn andre? Far ned og legg deg hos uomskårne!

20. De skal falle blant menn som blir drept med sverd. Sverdet ble gitt dem, de trakk det mot landet og hele flokken der.

21. Nede fra dødsriket skal sterke kjemper si om farao og hjelperne hans: «Nå har de gått ned og lagt seg hos uomskårne, drept med sverd.»

22. Der ligger Assur med hele hæren rundt sin grav. Alle ble drept, de falt for sverd.

23. De fikk gravene sine innerst i hulen. Hæren ligger der rundt hans grav. Alle ble drept, de falt for sverd, de som spredte redsel i de levendes land.

24. Der ligger Elam med hele flokken rundt sin grav. Alle ble drept, de falt for sverd. Uomskårne gikk de til landet der nede. De spredte redsel i de levendes land, nå må de bære sin vanære hos dem som gikk i graven.

25. Blant drepte fikk han sitt leie, med hele flokken rundt sin grav. Alle er uomskårne, drept med sverd. For de spredte redsel i de levendes land, nå må de bære sin vanære hos dem som gikk i graven, blant drepte ble de lagt.

26. Der er Mesjek og Tubal med hele flokken rundt sin grav. Alle er uomskårne, drept med sverd. De spredte redsel i de levendes land.

27. De ligger ikke hos kjempene som falt uomskårne og gikk ned i dødsriket med sine våpen, de som fikk sverdene lagt under hodet, men skylden lå tungt over knoklene. For det sto redsel av kjempene i de levendes land.

28. Også du skal bli knust blant uomskårne og ligge hos dem som ble drept med sverd.

29. Der er Edom med sine konger og alle sine høvdinger. Tross all sin kraft ble de lagt hos dem som ble drept med sverd, de ligger hos uomskårne, hos dem som gikk i graven.

30. Der er alle fyrstene fra nord og alle de fra Sidon. Det sto redsel av dem, men de måtte gå ned til de drepte. Med all sin kraft ble de til skamme. Uomskårne ligger de hos dem som ble drept med sverd. De må bære sin vanære hos dem som gikk i graven.

31. Farao skal se dem og søke trøst for hele flokken sin. Farao og hele hæren er drept med sverd, sier Herren Gud.

32. Jeg lot ham spre redsel i de levendes land. Men han skal legges til hvile blant uomskårne, hos dem som ble drept med sverd, både farao og hele den støyende flokken hans, sier Herren Gud.