Profeten Esekiel 37 N78BM

1. Herrens hånd kom over meg, og i ånden førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av ben.

2. Han førte meg rundt omkring dem. Og se, det lå en stor mengde ben utover dalen, og de var helt tørre.

3. Så sa han til meg: «Menneske, kan disse ben bli levende igjen?» Jeg svarte: «Herre Gud, det vet bare du.»

4. Da sa han til meg: «Tal profetisk over disse ben og si til dem: Dere tørre ben, hør Herrens ord!

5. Så sier Herren Gud til disse ben: Se, jeg lar det komme livsånde i dere, så dere blir levende.

6. Jeg lar det komme sener og kjøtt på dere og dekker dere med hud. Så gir jeg dere livsånde, og dere blir levende. Da skal dere sanne at jeg er Herren.»

7. Jeg talte profetisk som jeg hadde fått påbud om. Og mens jeg talte, tok det til å buldre og skjelve. Bena la seg inntil hverandre, ben ved ben.

8. Og mens jeg så på, kom det sener og kjøtt på dem, og de ble dekket med hud. Men livsånde var det ikke i dem.

9. Da sa han til meg: «Tal profetisk til livsånden! Menneske, tal til den og si: Så sier Herren Gud: Livsånde, kom fra de fire verdenshjørner og blås på disse drepte menn, så de blir levende.»

10. Jeg talte profetisk, som han bød meg. Da kom det livsånde i dem, så de ble levende; de reiste seg opp og ble stående. Det var en veldig hær.

11. Nå sa han til meg: Menneske, disse ben er hele Israels folk. Hør hva de sier: «Våre ben er tørket inn; vårt håp er forbi, det er ute med oss!»

12. Tal derfor profetisk og si til dem: Så sier Herren Gud: Se, mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av dem. Så fører jeg dere til Israels land.

13. Dere skal sanne at jeg er Herren, når jeg åpner gravene deres, mitt folk, og lar dere stige opp av dem.

14. Jeg gir dere min Ånd så dere blir levende, og lar dere bo i deres eget land. Da skal dere sanne at jeg, Herren, har talt og setter det i verk, lyder ordet fra Herren.

15. Herrens ord kom til meg, og det lød så:

16. Du menneske, ta deg en stav og skriv på den: «For Juda og hans brødre blant israelittene.» Ta så en annen stav og skriv på den – på Efraims stav: «For Josef og hans brødre blant alle israelittene.»

17. Sett dem sammen, så de blir til én stav i din hånd.

18. Når så dine landsmenn spør: «Vil du ikke la oss vite hva du mener med dette?»

19. da skal du svare: Så sier Herren Gud: Se, jeg tar Josefs stav som tilhører Efraim og hans brødre, Israels stammer, og setter den sammen med Judas stav. Så gjør jeg dem til én stav; de blir til ett i min hånd.

20. Stavene som du skriver på, skal du holde i hånden så de ser dem.

21. Du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Se, jeg henter israelittene fra de folkeslagene de drog bort til. Jeg samler dem fra alle kanter og fører dem til deres eget land.

22. Så gjør jeg dem til ett folk i landet, på Israels-fjellene. De skal alle ha en og samme konge. De skal ikke lenger være to folk og ikke mer være delt i to kongeriker.

23. Da skal de ikke gjøre seg urene mer med avgudene og all styggedommen og med alle sine ugjerninger. Jeg vil berge dem fra alle stedene hvor de levde i synd, og jeg vil gjøre dem rene. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.

24. Min tjener David skal være konge over dem; de skal alle ha én og samme hyrde. De skal følge mine lover og ta vare på mine forskrifter, så de lever etter dem.

25. Så skal de få bo i landet som jeg gav min tjener Jakob, og som deres fedre bodde i. Både de og deres barn og barnebarn skal bo i det gjennom alle tider, og min tjener David skal være deres fyrste for alltid.

26. Jeg slutter en fredspakt med dem; en evig pakt skal det være. Jeg lar dem bosette seg og øke i tall, og jeg reiser min helligdom blant dem for alltid.

27. Min bolig skal være hos dem. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.

28. Da skal folkeslagene sanne at jeg er Herren, som helliger Israel, når min helligdom er hos dem for alltid.