Første Mosebok 31 N11BM

1. Jakob fikk høre at Labans sønner sa: «Jakob har tatt alt far eide. Denne rikdommen har han skaffet seg av det som tilhørte vår far.»

2. Jakob så på ansiktet til Laban at han ikke var den samme mot ham som før.

3. Da sa Herren til Jakob: «Vend tilbake til fedrelandet ditt og slekten din. Jeg skal være med deg.»

4. Da sendte Jakob bud etter Rakel og Lea og ba dem komme ut på marken der han var med buskapen sin.

5. Han sa til dem: Jeg ser på ansiktet til faren deres at han ikke er den samme mot meg som før. Men min fars Gud har vært med meg.

6. Dere vet at jeg har arbeidet for faren deres av all min kraft.

7. Og så har han bedratt meg og forandret lønnen min ti ganger. Men Gud har ikke latt ham gjøre meg noe ondt.

8. Når han sa: «De flekkete dyrene skal være din lønn», fikk hele buskapen flekkete unger. Og når han sa: «De stripete dyrene skal være din lønn», fikk hele buskapen stripete unger.

9. Slik tok Gud buskapen fra faren deres og ga den til meg.

10. I paringstiden til småfeet hadde jeg en drøm. Jeg så at bukkene som paret seg med småfeet var stripete, flekkete og droplete.

11. Og i drømmen sa Guds engel til meg: «Jakob!» Jeg svarte: «Her er jeg.»

12. Da sa han: «Løft blikket, så skal du se at alle bukkene som parer seg med småfeet, er stripete, flekkete og droplete. For jeg har sett alt det Laban har gjort mot deg.

13. Jeg er Gud fra Betel, der du salvet en steinstøtte og ga meg et løfte. Stå nå opp og dra bort fra dette landet, og vend tilbake til landet der du er født!»

14. Da svarte Rakel og Lea: «Har vi ennå arv og del i vår fars hus?

15. Regner han oss ikke for fremmede? Han har jo solgt oss og brukt opp summen han fikk for oss.

16. For all den rikdommen Gud har tatt fra vår far, tilhører oss og barna våre. Gjør nå bare alt det Gud sier du skal gjøre!»

17. Så gjorde Jakob seg klar og satte konene og barna sine opp på kamelene.

18. Han førte med seg all buskapen, den han hadde skaffet seg i Paddan-Aram, og alle eiendelene han hadde samlet. Han ville dra til sin far Isak i landet Kanaan.

19. Laban var borte for å klippe sauene sine. Da stjal Rakel farens terafer.

20. Og Jakob lurte arameeren Laban; for han sa ikke noe om at han ville flykte.

21. Så flyktet han med alt det han eide. Han brøt opp, satte over elven og dro i retning av Gilead-fjellet.

22. Den tredje dagen fikk Laban vite at Jakob hadde flyktet.

23. Da tok han slektningene sine med seg, forfulgte ham sju dagsreiser og nådde ham igjen på Gilead-fjellet.

24. Men Gud kom til arameeren Laban i en drøm om natten. Han sa til ham: «Vokt deg for å si noe til Jakob, godt eller ondt!»

25. Da Laban nådde fram til Jakob, hadde han slått opp teltet sitt på fjellet. Laban og slektningene hans slo også leir på Gilead-fjellet.

26. Laban sa til Jakob: «Hva er det du har gjort? Du har lurt meg og ført døtrene mine bort som om de var krigsfanger.

27. Hvorfor flyktet du i all hemmelighet og lurte meg? Hvorfor fortalte du meg ikke noe, så jeg kunne sendt deg av sted med glede og med sang, med håndtromme og lyre?

28. Du lot meg ikke engang få kysse barnebarna og døtrene mine. Nå har du handlet uklokt.

29. Det står i min makt å gjøre dere ondt. Men deres fars Gud sa til meg i natt: ‘Vokt deg for å si noe til Jakob, godt eller ondt!’

30. Nå har du altså reist fordi du lengtet slik etter din fars slekt. Men hvorfor stjal du gudene mine?»

31. Jakob svarte Laban: «Jeg var redd. Jeg tenkte du kunne ta døtrene dine fra meg med makt.

32. Men den du finner gudene dine hos, skal miste livet. I nærvær av slektningene våre kan du selv se etter hva jeg har med meg, og ta det som er ditt!» Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.

33. Laban gikk inn i Jakobs telt og i teltene til Lea og de to slavekvinnene, men fant ikke noe. Så gikk han ut av Leas telt og inn i teltet til Rakel.

34. Rakel hadde tatt terafene, lagt dem i kamelsalen og satt seg på dem. Laban saumfarte hele teltet, men fant ingen ting.

35. Og Rakel sa til faren: «Herren min må ikke bli sint, men jeg kan ikke reise meg for deg, for jeg har det på kvinners vis.» Så lette han, men terafene fant han ikke.

36. Da ble Jakob sint og anklaget Laban. Han sa til ham: «Hva galt har jeg gjort, eller hvilken synd, siden du forfølger meg slik?

37. Du har saumfart alt jeg eier. Hva fant du som hører til ditt hus? Legg det fram her i nærvær av mine og dine slektninger, så de kan dømme mellom oss to!

38. Nå har jeg vært hos deg i tjue år. Sauene og geitene dine har aldri født for tidlig, og værene i flokken din har jeg ikke spist.

39. Jeg kom ikke til deg med dyr som var revet i hjel, men bar tapet selv. Var noe stjålet, krevde dere erstatning av meg, enten det var stjålet om dagen eller om natten.

40. Heten fortærte meg om dagen og kulden om natten; søvnen flyktet fra øynene mine.

41. I tjue år har jeg vært i ditt hus. Fjorten år har jeg arbeidet for de to døtrene dine og seks år for småfeet ditt, og ti ganger har du endret lønnen min.

42. Hadde ikke min fars Gud vært med meg, han som er Abrahams Gud og Isaks Redsel, da hadde du nå sendt meg tomhendt bort. Men Gud har sett min nød og slitet hendene mine har hatt, og i natt felte han sin dom.»

43. Laban svarte Jakob: «Døtrene er mine døtre, barna er mine barn, og buskapen er min buskap. Alt det du ser, er mitt. Hva kan jeg i dag gjøre for disse døtrene mine eller barna de har født?

44. La oss nå slutte en pakt, du og jeg! Den skal være vitne mellom meg og deg.»

45. Da tok Jakob en stein og reiste den som en støtte.

46. Og han sa til slektningene sine: «Sank sammen stein!» Så tok de steiner og laget en røys, og de holdt måltid der ved røysen.

47. Laban kalte den Jegar-Sahaduta, og Jakob kalte den Gal-Ed.

48. Laban sa: «Denne røysen skal i dag være vitne mellom meg og deg.» Derfor kalte de den Gal-Ed

49. og Mispa, for han sa: «Herren skal holde øye med meg og deg når vi ikke lenger ser hverandre.

50. Hvis du ydmyker døtrene mine eller tar deg andre koner ved siden av dem, da skal du vite at Gud er vitne mellom meg og deg om det ikke er et menneske til stede.»

51. Så sa Laban til Jakob: «Se denne steinrøysen og støtten som jeg har reist mellom meg og deg!

52. Denne røysen skal være vitne, og støtten skal være vitne: Jeg skal ikke passere denne røysen på vei mot deg, og du skal ikke passere røysen eller støtten på vei mot meg for å gjøre noe ondt.

53. Abrahams Gud og Nahors Gud, deres fars Gud, skal dømme mellom oss.» Så sverget Jakob ved sin far Isaks Redsel.

54. Jakob ofret et slaktoffer på fjellet og ba slektningene sine til måltid. De spiste og ble på fjellet natten over.

55. Morgenen etter sto Laban tidlig opp. Han kysset døtrene sine og barna deres og velsignet dem. Så vendte Laban hjem igjen.