Første Mosebok 31 NB

1. Så fikk Jakob høre at Labans sønner hadde sagt: Jakob har tilrevet seg alt det vår far eide. Det er av vår fars eiendom han har lagt seg til all denne rikdommen.

2. Jakob la merke til Labans ansikt, og se, han var ikke den samme mot ham som før.

3. Og Herren sa til Jakob: Vend tilbake til ditt fedreland og til din slekt, og jeg vil være med deg.

4. Da sendte Jakob bud etter Rakel og Lea at de skulle komme ut i marken, hvor han var med buskapen.

5. Og han sa til dem: Jeg ser av deres fars ansikt at han ikke er som før mot meg. Men min fars Gud har vært med meg.

6. Og dere vet selv at av all min makt har jeg tjent deres far.

7. Likevel har deres far bedratt meg og forandret lønnen min ti ganger. Men Gud lot ham ikke få skade meg.

8. Når han sa: Det flekkete skal være din lønn! - da fikk alt småfeet flekkete unger. Og når han sa: Det stripete skal være din lønn! - da fikk alt småkveget stripete unger.

9. Slik har Gud tatt den buskapen som tilhørte deres far, og gitt den til meg.

10. Det skjedde ved den tiden da småfeet paret seg, at jeg løftet mine øyne og så i en drøm - og se, bukkene som paret seg med småfeet var stripete, flekkete og prikkete.

11. Guds engel sa til meg i drømmen: Jakob! Og jeg svarte: Ja, her er jeg.

12. Da sa han: Løft nå blikket og se: Alle bukkene som parer seg med småfeet, er stripete, flekkete og prikkete, for jeg har sett alt det Laban gjør mot deg.

13. Jeg er den Gud som møtte deg i Betel, der hvor du salvet en minnestein og hvor du gjorde meg et løfte. Bryt nå opp! Dra ut fra dette landet og vend tilbake til ditt fødeland.

14. Da svarte Rakel og Lea: Har vi vel lenger noen lodd eller arv i vår fars hus?

15. Har han ikke aktet oss som fremmede? Han har jo solgt oss, og attpå har han gjort seg til gode med prisen som han fikk for oss!

16. Derfor - all den rikdommen Gud har tatt fra vår far, den tilhører oss og våre barn. Og nå, alt det Gud har sagt til deg, gjør det.

17. Så brøt Jakob opp. Han satte sine barn og koner på kamelene.

18. Og han førte med seg hele buskapen sin og alt det godset han hadde samlet seg - det feet han eide, som han hadde vunnet i Mesopotamia. Han dro av sted til Kana’ans land, til Isak, sin far.

19. Men Laban var dratt bort på saueklipping, da stjal Rakel sin fars husguder.

20. Og Jakob overlistet arameeren Laban. Han fortalte ham ikke noe om at han var i ferd med å flykte.

21. Så rømte han med alt det han hadde. Han brøt opp og satte over elven, og tok veien til Gilead-fjellet.

22. På den tredje dagen ble det fortalt Laban at Jakob var flyktet.

23. Da tok han med seg sine slektninger og satte etter ham sju dagsreiser, og nådde ham igjen på Gilead-fjellet.

24. Men Gud kom til arameeren Laban i en drøm om natten og sa til ham: Vokt deg vel for å si noe til Jakob, verken godt eller ondt!

25. Da Laban nådde Jakob igjen, hadde Jakob slått opp teltet sitt på berget. Også Laban og hans slektninger slo opp teltet sitt der på Gilead-fjellet.

26. Da sa Laban til Jakob: Hva er det du har gjort? Du har narret meg og bortført døtrene mine som om de var tatt til fange i krig!

27. Hvorfor flyktet du hemmelig og stjal deg bort fra meg uten å si noe til meg om det? Jeg ville ha sendt deg av sted med gledesrop og sang, med tamburiner og harper!

28. Du lot meg ikke engang få kysse mine sønner og døtre. Det var dårlig gjort av deg!

29. Jeg har i min makt å gjøre ondt mot dere, men deres fars Gud talte til meg i natt og sa: Ta deg i vare for å si noe til Jakob, verken godt eller ondt!

30. Men når du nå er dratt bort fordi du hadde slik lengsel etter din fars hus, hvorfor stjal du da mine guder?

31. Da svarte Jakob og sa til Laban: Jeg var redd, og jeg tenkte at du kanskje kunne ta døtrene dine fra meg med makt.

32. Men den du finner dine guder hos, han skal ikke leve. Se nå etter her i våre slektningers nærvær, og finn ut hva som er ditt blant det jeg har hos meg, og ta det med deg! Men Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.

33. Da gikk Laban inn i Jakobs telt og i Leas telt og i begge trellkvinnenes telt, men fant ikke noe. Så gikk han ut av Leas telt og kom inn i Rakels telt.

34. Men Rakel hadde tatt husgudene og lagt dem i kamelsalen og satt seg på den. Laban gjennomsøkte hele teltet, men fant ingen ting.

35. Og hun sa til sin far: Min herre må ikke bli vred fordi jeg ikke kan reise meg for deg, for det er på kvinners vis med meg! Han lette omkring, men fant ikke husgudene.

36. Da ble Jakob vred og gikk i rette med Laban. Jakob tok til orde og sa til ham: Hva er min overtredelse? Hva er min synd, siden du forfølger meg slik?

37. Du har nå lett gjennom alt det jeg eier, hva fant du da som hører ditt hus til? Legg det fram her for mine slektninger og dine slektninger, og la dem dømme mellom oss to.

38. Disse tjue årene har jeg vært hos deg. Sauene og geitene dine har ikke født i utide, og værene av småfeet har jeg ikke ett opp!

39. Det som var revet i hjel, kom jeg ikke hjem til deg med, jeg godtgjorde selv skaden. Av min hånd krevde du det, enten det var stjålet om dagen eller det var stjålet om natten.

40. Slik hadde jeg det: Om dagen fortærtes jeg av hete, og av kulde om natten. Søvnen flydde fra mine øyne.

41. Disse tjue årene har jeg nå vært i ditt hus. Jeg har tjent deg i fjorten år for dine to døtre, og i seks år for småfeet. Men du har forandret lønnen min ti ganger.

42. Hadde ikke min fars Gud vært med meg, Abrahams Gud, Isaks redsel, - sannelig, da hadde du sendt meg tomhendt av sted! Men Gud har sett min plage og mine henders slit, og han har dømt i natt.

43. Da svarte Laban og sa til Jakob: Døtrene er mine døtre og barna er mine barn. Buskapen er min buskap - alt det du ser, er mitt! Hva skulle jeg kunne gjøre i dag mot disse mine døtre eller mot deres barn, som de har født?

44. Så kom nå, la oss gjøre en pakt, jeg og du. Den skal være et vitne mellom meg og deg.

45. Da tok Jakob en stein og reiste den opp som en minnestein.

46. Og Jakob sa til slektningene sine: Sank sammen stein! De tok steiner og laget en røys, og så holdt de måltid der ved steinrøysa.

47. Laban kalte den Jegar-Sahaduta*, og Jakob kalte den Gal-Ed*.

48. Da sa Laban: Denne røysa skal i dag være vitne mellom meg og deg. Derfor fikk den navnet Gal-Ed,

49. men også Mispa*, for han sa: Herren skal holde vakt mellom meg og deg når vi kommer hverandre av syne.

50. Dersom du skulle fare ille med mine døtre, eller hvis du tar deg andre koner ved siden av mine døtre, da er Gud vitne mellom meg og deg, selv om det ikke er noe menneske med oss.

51. Så sa Laban til Jakob: Se, denne røysa og denne minnesteinen har jeg satt mellom meg og deg.

52. Denne røysa skal være vitne, og minnesteinen skal være vitne om at jeg ikke skal dra forbi denne røysa til deg, og at du ikke skal dra forbi denne røysa og denne minnesteinen for å gjøre ondt.

53. Abrahams Gud og Nakors Gud - han som var deres fars Gud - han skal dømme mellom oss. Og Jakob sverget ved hans far Isaks redsel.

54. Så ofret Jakob et slaktoffer der på fjellet og innbød slektningene sine til måltid. Og de holdt måltid og ble natten over på fjellet.

55. Tidlig om morgenen sto Laban opp. Han kysset sine sønner og sine døtre, og velsignet dem. Så dro Laban bort og vendte hjem igjen.