Første Mosebok 47 BGO

1. Så dro Josef av sted og talte med Farao og sa: «Min far og mine brødre, småfeet og storfeet deres og alt de eier, har kommet fra Kanaans land. Nå er de i landet Gosen.»

2. Av sine brødre tok han ut fem menn og stilte dem fram for Farao.

3. Da sa Farao til hans brødre: «Hvilket yrke har dere?» De svarte Farao: «Dine tjenere gjeter småfe, både vi og våre fedre.»

4. De sa til Farao: «Vi har kommet for å bo i landet, for dine tjenere har ikke noe beite for småfeet sitt, for hungersnøden er hard i Kanaans land. Vi ber deg, la derfor dine tjenere bo i landet Gosen!»

5. Da talte Farao til Josef og sa: «Din far og dine brødre har kommet til deg.

6. Landet Egypt ligger foran deg. La din far og dine brødre bo i den beste delen av landet! La dem bo i landet Gosen! Hvis du vet om noen dyktige menn blant dem, så sett dem til oppsynsmenn over buskapen min!»

7. Så førte Josef sin far Jakob inn og stilte ham foran Farao. Og Jakob velsignet Farao.

8. Farao sa til Jakob: «Hvor gammel er du?»

9. Jakob sa til Farao: «Mine dager under vandringstiden har vært 130 år. Få og onde har mitt livs dager og år vært, og de har ikke nådd opp mot mine fedres dager og år under deres vandringstid.»

10. Så velsignet Jakob Farao og gikk ut fra ham.

11. Josef lot sin far og sine brødre bosette seg i landet Egypt og ga dem en eiendom i det beste av landet, i landet Ramses, slik Farao hadde befalt.

12. Josef sørget for brød til sin far, sine brødre og hele sin fars hus, etter tallet på alle deres barn.

13. Det fantes ikke brød i hele landet, for hungersnøden var meget hard, så både landet Egypt og Kanaans land kom i stor nød på grunn av hungersnøden.

14. Josef samlet alle pengene som fantes i landet Egypt og i Kanaans land, det de hadde gitt for kornet de hadde kjøpt. Josef tok pengene til Faraos hus.

15. Da det var slutt på pengene i landet Egypt og i Kanaans land, kom alle egypterne til Josef og sa: «Skaff oss brød, for hvorfor skulle vi dø rett foran deg? For pengene har tatt slutt.»

16. Da sa Josef: «Kom med buskapen deres, så skal jeg gi dere brød i bytte for buskapen, hvis pengene har tatt slutt.»

17. Så kom de med buskapen sin til Josef, og Josef ga dem brød i bytte for hestene, småfeet, storfeet og eslene. Slik forsørget han dem med brød i bytte for hele buskapen deres det året.

18. Da det året var omme, kom de til ham også året etter og sa til ham: «Vi vil ikke skjule for min herre at det er slutt på pengene. Min herre har også hele buskapen vår. Det er ikke noen ting igjen foran min herre, annet enn oss selv og vår jord.

19. Hvorfor skulle vi dø for dine øyne, både vi og jorden vår? Kjøp oss og jorden i bytte for brød, så vil vi og jorden vår være slaver for Farao. Gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke dø, og så jorden ikke blir lagt øde.»

20. Så kjøpte Josef all jorden i Egypt til Farao. For hver mann blant egypterne solgte jordeiendommene sine, siden hungersnøden tynget dem så hardt. Slik ble landet Faraos eie.

21. Folket flyttet han inn i byene, fra den ene grensen av Egypt til den andre.

22. Bare prestenes jord kjøpte han ikke. For prestene fikk sitt tilmålte underhold fra Farao, og de levde av det underholdet Farao ga dem. Derfor solgte de ikke jorden sin.

23. Så sa Josef til folket: «Se, i dag har jeg kjøpt både dere og jorden deres til Farao. Se, her er såkorn til dere, og dere skal så i jorden.

24. Når høsten kommer, skal det være slik at dere gir en femtedel til Farao. Fire femtedeler skal dere ha, til såkorn på jordene og til føde for dere, for husfolket deres og til føde for deres barn.»

25. Da sa de: «Du har berget livet vårt. La oss finne nåde for min herres øyne, så skal vi være slaver for Farao.»

26. Josef fastsatte som en lov for hele landet Egypt, helt til denne dag, at Farao skulle ha en femtedel. Bare prestenes jord var unntatt fra dette, for den var ikke blitt Faraos eiendom.

27. Så bodde Israel i landet Egypt, i landet Gosen. De fikk eiendom der, var fruktbare og ble meget tallrike.

28. Jakob levde i landet Egypt i 17 år. Jakobs levedager ble 147 år.

29. Da det nærmet seg tiden da Israel skulle dø, kalte han til seg sin sønn Josef og sa til ham: «Hvis jeg nå har funnet nåde for dine øyne, så ber jeg deg, legg hånden under hoften min, og vis meg barmhjertighet og trofasthet! Du må ikke begrave meg i Egypt!

30. Men la meg få hvile hos mine fedre! Før meg ut av Egypt og begrav meg på gravstedet deres!» Han sa: «Jeg skal gjøre som du har sagt.»

31. Da sa han: «Sverg på det for meg!» Og han sverget for ham. Så tilba Israel idet han bøyde seg over hodegjerdet på sengen.