Første Mosebok 8 N11BM
1. Men Gud tenkte på Noah og alle ville dyr og alt fe som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke.
2. Dypets kilder og himmelens sluser ble stengt, regnet fra himmelen stanset,
3. og vannet trakk seg bort fra jorden litt etter litt. Etter 150 dager begynte vannet å minke.
4. Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat-fjellene.
5. Og vannet minket mer og mer helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne.
6. Da førti dager var gått, åpnet Noah luken han hadde laget på arken,
7. og sendte ut ravnen. Den fløy fram og tilbake til vannet hadde tørket bort fra jorden.
8. Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten.
9. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken.
10. Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen.
11. Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden.
12. Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer.
13. I det året Noah fylte 601 år, den første dagen i den første måneden, hadde vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken og så ut. Og se, jordoverflaten hadde tørket opp.
14. Den tjuesjuende dagen i den andre måneden var jorden tørr.
15. Og Gud talte til Noah:
16. «Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine svigerdøtre sammen med deg!
17. Alle dyrene som er hos deg, alt levende, både fugler og fe og alt kryp som det kryr av på jorden, skal du ta med deg. De skal myldre på jorden og være fruktbare og bli mange.»
18. Så gikk Noah ut sammen med sine sønner og sin kone og sine svigerdøtre.
19. Og alle ville dyr og alt fe og alle fugler og alt kryp som det kryr av på jorden, art etter art, gikk ut av arken.
20. Noah bygde et alter for Herren, og han tok noen rene dyr og noen rene fugler og ofret brennoffer på alteret.
21. Og Herren kjente den behagelige duften. Da sa Herren i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, selv om menneskehjertet vil det onde fra ungdommen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik jeg nå har gjort.
22. Så lenge jorden står, skal såtid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.»