Hebreerbrevet 6 NB

1. La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,

2. med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom.

3. Og det vil vi gjøre, om Gud tillater det.

4. For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd,

5. og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter,

6. og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott.

7. For den jorden som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer grøde til gagn for dem som den dyrkes for, får velsignelse fra Gud.

8. Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes.

9. Men når det gjelder dere, våre kjære, så er vi overbevist om det som bedre er, og som hører til frelse, selv om vi taler slik.

10. For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verket dere har gjort, og den kjærligheten dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det.

11. Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iver etter å ha den fulle visshet i håpet inntil enden,

12. så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmod arver løftene.

13. For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv - han hadde jo ingen større å sverge ved -

14. og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik!

15. Og da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt.

16. Mennesker sverger jo ved den som er større, og for dem er eden en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse.

17. Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart sin uforanderlige vilje, bekreftet han det med en ed,

18. for at vi skulle ha en sterk trøst ved to uforanderlige ting, som utelukker at Gud kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håpet som ligger foran oss.

19. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det innerste, bak forhenget,

20. der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.