Profeten Hosea 11 NB

1. Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær. Fra Egypt kalte jeg min sønn.

2. Jo mer de* kalte på dem, dess mer gikk de bort fra dem. De ofrer til Ba’alene og brenner røkelse for de utskårne bildene.

3. Og det var da jeg som lærte Efra’im å gå og tok dem på mine armer. Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem.

4. Med menneskebånd dro jeg dem, med kjærlighetens rep. Jeg var for dem som de som letter åket over kjevene, og jeg ga ham føde.

5. Han skal ikke vende tilbake til landet Egypt, men Assur skal være hans konge. For de ville ikke vende om.

6. Sverdet skal fare om i hans byer og tilintetgjøre hans bommer og ete om seg - for deres onde råds skyld.

7. For mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg. Selv om de kaller på Den Høyeste, vil han ikke reise dem opp.

8. Hvordan skal jeg kunne oppgi deg, Efra’im? Hvordan skal jeg kunne gi deg til pris, Israel? Hvordan skal jeg kunne gi deg opp som Adma, gjøre med deg som med Sebojim? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner.

9. Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, jeg vil ikke igjen ødelegge Efra’im. For jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige i din midte. Jeg kommer ikke med glødende harme.

10. De skal følge Herren. Han skal brøle som en løve. Ja, han skal brøle. Og bevende skal hans barn komme fra havet.

11. Bevende skal de komme som en fugl fra Egypt, som en due fra Assurs land, og jeg vil la dem bo i sine hus, sier Herren.