Profeten Hosea 13 NB

1. Når Efra’im talte, ble alle redde. Han raget høyt opp i Israel. Da førte han skyld over seg ved å dyrke Ba’al, og døde.

2. Og nå blir de ved å synde og gjøre seg støpte bilder av sitt sølv, avguder etter sin egen forstand, alle sammen håndverkeres arbeid. Folk sier om dem: De ofrer mennesker og kysser kalver!

3. Derfor skal de bli som en morgensky, lik duggen som tidlig svinner bort, lik agner som vinden fører bort fra treskeplassen, og som røk fra skorsteinen.

4. Men jeg er Herren din Gud fra landet Egypt. Noen annen Gud enn meg kjenner du ikke. Noen annen frelser finnes det ikke.

5. Det var jeg som sørget for deg i ørkenen, i det brennhete landet.

6. Fordi beitet deres var godt, ble de mette. Og da de ble mette, opphøyet de seg i sitt hjerte, så de glemte meg.

7. Da ble jeg mot dem som en løve. Som en leopard lurer jeg ved veien.

8. Jeg vil møte dem som en bjørn som ungene er tatt fra, og rive opp brystet deres. Jeg vil fortære dem som en løvinne. Markens ville dyr skal slite dem i stykker.

9. Israel, det er blitt til din ødeleggelse at du har satt deg opp mot meg, jeg som er din hjelp.

10. Hvor er da din konge, at han skulle kunne frelse deg i alle dine byer? Og hvor er dine dommere, de du talte om da du sa: Gi meg en konge og høvdinger?

11. Jeg gir deg en konge i min vrede, og tar ham bort igjen i min harme.

12. Efra’ims misgjerning er samlet opp, hans synd er tatt vare på.

13. Veer som hos den fødende kvinne skal komme over ham. Han er en uforstandig sønn. Når tiden er der, kommer han ikke fram fra mors liv.

14. Av dødsrikets vold vil jeg frelse dem ut. Fra døden vil jeg forløse dem. Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott? - Anger er skjult for mine øyne*.

15. For han bærer frukt, der han står blant sine brødre. Men det kommer en østavind, et Herrens vær, som drar opp fra ørkenen. Brønnen blir tom, og kilden tørkes ut. Den røver hele skattkammeret med alle dets kostbare ting.