Profeten Jesaja 42 NB

1. Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene.

2. Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten.

3. Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke. I sannhet skal han føre retten ut til dem.

4. Han skal ikke bli utmattet, og hans kraft skal ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden. Og på hans lov venter fjerne kyster.

5. Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og utspente den, som bredte ut jorden med det som gror på den, han som gir åndepust til folket som bor på den, og ånd til dem som ferdes på den:

6. Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene,

7. for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengselet.

8. Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.

9. De ting som er forkynt tidligere, se, de er kommet. Og nå forkynner jeg nye ting. Før de spirer fram, lar jeg dere høre om dem.

10. Syng en ny sang for Herren, syng hans pris fra jordens ende - dere som farer ut på havet, og alt som fyller det, fjerne kyster og dere som bor der!

11. Ørkenen og dens byer skal oppløfte røsten, de landsbyene hvor Kedar bor. De som bor på fjellet, skal juble, fra fjelltoppene skal de rope høyt.

12. De skal gi Herren ære og forkynne hans pris på fjerne kyster.

13. Herren skal dra ut som en kjempe, som en krigsmann skal han egge sin harme. Han skal rope høyt, ja skrike. Mot sine fiender skal han vise sin makt.

14. Jeg har tidd fra eldgammel tid. Jeg talte ikke, jeg holdt meg tilbake. Nå vil jeg skrike som den fødende kvinne, jeg vil puste og fnyse.

15. Jeg vil legge fjell og hauger øde og la alle deres vekster tørke bort, jeg vil gjøre elver til land og tørke ut sjøer.

16. Blinde vil jeg føre på en vei de ikke kjenner. På stier de ikke visste om, vil jeg la dem ferdes. Mørke steder foran dem vil jeg gjøre til lys og bakker til sletteland. Dette er de ting jeg vil gjøre, jeg vil for visst ikke la det være.

17. De skal vike tilbake og bli fullstendig til skamme, de som satte sin lit til utskårne bilder, som sier til støpte bilder: Dere er våre guder!

18. Dere døve, hør! Og dere blinde, lukk øynene opp og se!

19. Hvem er blind uten min tjener og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener?

20. Du har sett mye, men du tar ikke vare på det. Han har åpne ører, men han hører ikke.

21. Det er Herrens vilje å gjøre loven stor og herlig for sin rettferdighets skyld.

22. Men det er et røvet og plyndret folk. De ligger alle sammen bundet i huler og gjemt i fengsler. De ble røvet, og ingen reddet dem. De ble plyndret, og ingen sa: Gi tilbake!

23. Hvem iblant dere vil heretter vende øret til dette, gi akt og høre på det?

24. Hvem har overgitt Jakob til plyndring og Israel til røvere? Var det ikke Herren, han som vi syndet imot? På hans veier ville de ikke gå, og de ville ikke høre på hans lov.

25. Så utøste han over dem sin brennende vrede og en veldig krig. Den satte dem i brann rundt omkring, men de forsto det ikke. Den brente dem, men de la det ikke på hjertet.