Profeten Jesaja 57 NB

1. Den rettferdige omkommer, og det er ikke noen som legger seg det på hjertet. Fromme menn blir rykket bort uten at noen forstår det. For den rettferdige blir rykket bort før ulykken kommer.

2. Han går inn til fred. De hviler på sine leier, alle de som går sin vei rett fram.

3. Men kom hit, dere barn av trollkvinnen, dere yngel av en ekteskapsbryter og horkvinne!

4. Hvem er det dere gjør dere lystige over? Hvem er det dere lukker munnen opp imot og rekker tunge til? Er dere ikke selv overtredelsens yngel, løgnens avkom?

5. Dere er opptent av lyst ved terebintene, under hvert grønt tre. Dere slakter barn i dalene, under kløfter i fjellene.

6. De glatte steiner i bekken er din del. Ja, de skal bli din lodd. Også for dem øste du ut drikkoffer og bar fram matoffer - skulle jeg si meg tilfreds med dette?

7. På høye, mektige fjell redet du ditt leie. Også der steg du opp for å ofre slaktoffer.

8. Og bak døren og dørstolpene satte du ditt minnetegn. Du vendte deg bort fra meg. Du kledde deg naken og steg opp, gjorde ditt leie bredt og tinget deg lønn av dem. Du elsket å ligge med dem, du så deres nakenhet.

9. Du dro til kongen med olje, og du kom med mange velluktende salver. Du sendte dine bud langt bort, og du steg dypt ned, like til dødsriket.

10. På din lange reise ble du trett. Likevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny livskraft for din hånd, derfor ble du ikke svak.

11. Hvem var du redd for, og hvem fryktet du for, siden du ga deg over til løgnen og ikke husket meg og ikke la deg det på hjertet? Er det ikke slik: Jeg har tidd helt fra eldgammel tid, derfor fryktet du ikke for meg?

12. Jeg vil kunngjøre din rettferdighet og dine gjerninger, og de skal ikke gagne deg.

13. Når du skriker, så la din gudeflokk redde deg! Nei, en vind skal løfte dem opp alle sammen, et vindpust skal feie dem bort. Men den som tar sin tilflukt til meg, han skal arve landet og ta mitt hellige berg i eie.

14. Det skal bli sagt: Bygg, bygg, rydd vei! Ta hvert anstøt bort fra mitt folks vei!

15. For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden, for å gjøre levende de nedbøydes ånd og gjøre de knuste hjerter levende.

16. For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred. For da måtte ånden visne for mitt åsyn, de sjeler som jeg har skapt.

17. På grunn av Israels syndige begjær ble jeg harm og slo ham. Jeg skjulte mitt åsyn og var vred, og han gikk bortvendt på sitt eget hjertes vei.

18. Hans veier har jeg sett, og jeg vil lege ham. Jeg vil lede ham og gi ham og hans sørgende trøst.

19. Herren skaper leppers grøde. Fred, fred for fjern og nær, sier han. Og jeg vil lege ham.

20. Men de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille, og bølgene skyller opp gjørme og mudder.

21. Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud.