Profeten Jeremia 2 NB

1. Og Herrens ord kom til meg, og det lød så:

2. Gå av sted og rop ut for Jerusalems ører og si: Så sier Herren: Jeg minnes din ungdoms hengivenhet, dine forlovelsesdagers kjærlighet, hvordan du fulgte meg i ørkenen, i et land hvor ingen sår.

3. Hellig var Israel for Herren, hans førstegrøde. Alle som ville fortære ham, måtte bøte. Ulykke kom over dem, sier Herren.

4. Hør Herrens ord, Jakobs hus og alle ætter av Israels hus!

5. Så sier Herren: Hva urett har deres fedre funnet hos meg, siden de gikk langt bort fra meg og fulgte de tomme guder og selv ble tomme?

6. De sa ikke: Hvor er Herren, som førte oss opp fra landet Egypt, som ledet oss i ørkenen, i et land med ødemarker, fullt av kløfter, et land med tørke og dødsskygge, et land der ingen mann har ferdes, og ikke noe menneske har bodd?

7. Og jeg førte dere inn i et land med fruktbare marker, så dere fikk ete av dets frukt og dets gode ting. Men da dere kom inn, gjorde dere mitt land urent, og min arv til en motbydelighet.

8. Prestene sa ikke: Hvor er Herren? De som syslet med loven, kjente meg ikke. Hyrdene falt fra meg. Profetene spådde ved Ba’al og fulgte dem som ikke kan hjelpe*.

9. Derfor fortsetter jeg å gå i rette med dere, sier Herren. Ja, med deres barnebarn vil jeg gå i rette.

10. Dra over til kitteernes øyer og se. Send bud til Kedar og gi nøye akt. Se om noe slikt er skjedd!

11. Har vel et hedningefolk byttet bort sine guder, enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet bort sin ære mot det som ikke kan hjelpe.

12. Bli forferdet, dere himler, over dette! Skjelv av skrekk, sier Herren.

13. For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.

14. Er Israel en trell? Er han født som trell? Hvorfor er han blitt røvet?

15. Unge løver brølte mot ham. De lot sin røst høre, og de gjorde hans land til en ørken. Hans byer ble brent ned, så ingen bor i dem.

16. Også Memfis’ og Tahpenes’ barn gjorde ditt hode skallet.

17. Har du ikke gjort deg selv alt dette, fordi du forlot Herren din Gud den tid han ville lede deg på veien?

18. Og nå, hvorfor tar du veien til Egypt for å drikke Sikors vann? Og hvorfor tar du veien til Assyria for å drikke elvens vann?

19. Din egen ondskap tukter deg, og ditt frafall straffer deg. Kjenn da og se hvor ondt og bittert det er at du forlater Herren din Gud, og at du ikke lenger frykter meg, sier Herren Herren, hærskarenes Gud.

20. Fra gammel tid brøt du ditt åk og rev i stykker dine bånd. Du sa: Jeg vil ikke tjene. Men på hver høy bakke og under hvert grønt tre la du deg ned og drev hor.

21. Jeg hadde plantet deg som et edelt vintre, helt igjennom av ekte sæd. Hvordan er du da blitt omskapt for meg til et uekte, vilt vintre?

22. Om du så ville rense deg med pottaske og bruke mye lut, så skulle likevel din misgjerning være skitten for mitt åsyn, sier Herren Herren.

23. Hvordan kan du si: Jeg er ikke blitt uren, jeg har ikke gått etter Ba’alene? Se på din vei i dalen! Forstå hva du har gjort, du lette kamelhoppe som løper hit og dit!

24. Lik et villesel som er vant til ørkenen, snapper hun etter været i sin sjels begjær. Hvem kan dempe hennes brunst? Alle de som søker henne, slipper å løpe seg trett! I hennes måned finner de henne.

25. La ikke din fot bli bar og din strupe bli tørst! Men du sier: Det nytter ikke! Nei! Jeg elsker fremmede, og etter dem vil jeg gå.

26. Likesom en tyv må skamme seg når han blir grepet, slik må Israels hus skamme seg, de selv, deres konger, deres høvdinger, deres prester og deres profeter.

27. For de sier til treet: Du er min far! - og til steinen: Du har født meg! De har vendt ryggen til meg og ikke ansiktet. Men når ulykken kommer, sier de: Reis deg og hjelp oss!

28. Hvor er da dine guder som du laget deg? La dem reise seg, om de kan hjelpe deg når ulykken kommer! For så mange som dine byer er, så mange er dine guder blitt, Juda!

29. Hvorfor tretter dere med meg? Dere er alle sammen falt fra meg, sier Herren.

30. Forgjeves slo jeg deres barn, de tok ikke imot tukt. Deres eget sverd fortærte profetene som en herjende løve.

31. Du onde slekt! Gi akt på Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel eller et belgmørkt land? Hvorfor sier mitt folk: Vi går hvor vi vil! Vi vil ikke lenger komme til deg.

32. Mon en jomfru glemmer sitt smykke, en brud sitt belte? Men mitt folk har glemt meg i dager uten tall.

33. Hvor dyktig du styrer din vei til elskov! Slik har du også lært dårlige kvinner dine veier.

34. Blod av fattige sjeler er funnet på kappeflikene dine. Du grep dem ikke i innbrudd. Men til tross for alt dette

35. sier du likevel: Jeg er uskyldig, hans vrede har for visst vendt seg fra meg! - Se, jeg vil gå i rette med deg fordi du sier: Jeg har ikke syndet.

36. Hvorfor farer du så meget omkring og skifter din vei? Også ved Egypt skal du bli til skamme, slik som du ble til skamme ved Assyria.

37. Også derfra skal du gå ut med hendene på hodet. For Herren har forkastet dem du setter din lit til, og du skal ikke ha noen lykke med dem.