Profeten Jeremia 30 N78BM

1. Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren:

2. Så sier Herren, Israels Gud: Alle de ord jeg har talt til deg, skal du skrive opp i en bok.

3. For dager skal komme, lyder ordet fra Herren, da jeg vender lagnaden for mitt folk Israel og Juda, sier Herren, og fører dem tilbake til det landet jeg gav deres fedre, så de kan få det igjen.

4. Dette er de ord som Herren har talt om Israel og om Juda:

5. Så sier Herren: Vi hører et rop av angst, det er redsel som rår, ¬og ingen fred.

6. Bare spør deg for og se om en mann kan føde barn! Hvorfor ser jeg da at alle menn holder hendene om sine hofter lik kvinner som skal føde, at hvert ansikt er fordreiet ¬og blekt?

7. Ja, stor er denne dagen, dens like finnes ikke. Det blir en trengselstid ¬for Jakob, men han skal berges ut av den.

8. Den dagen skal det skje, lyder ordet fra Herren, ¬Allhærs Gud, at jeg bryter åket ¬på deres nakke og sliter lenkene i stykker. De skal ikke trelle ¬for fremmede lenger,

9. men de skal tjene Herren ¬sin Gud og David, sin konge, som jeg vil oppreise blant dem.

10. Frykt ikke, Jakob, min tjener, mist ikke motet, Israel, lyder ordet fra Herren. For jeg berger deg ¬fra fjerne land, og ætten din fra det landet hvor den er i fangenskap. Jakob skal få ro igjen ¬og leve trygt, og ingen skal skremme ham.

11. For jeg er med deg, ¬sier Herren, og jeg vil frelse deg. Jeg gjør ende ¬på alle de folkeslag som jeg har spredt deg iblant; men deg gjør jeg ikke ende på. Jeg tukter deg bare med måte, men lar deg ikke helt ¬slippe straff.

12. Så sier Herren: Ubotelig er din skade, ulegelig ditt sår.

13. Ingen fører din sak. Det er ikke legedom ¬for ditt verkesår, huden vil ikke gro over det.

14. Alle dine elskere ¬har glemt deg, de spør ikke lenger etter deg. Som en fiende har jeg slått deg, og nådeløst har jeg tuktet deg; for din skyld var stor og dine synder mange.

15. Hvorfor klager du ¬over din skade, over din smerte ¬som ikke kan lindres? Fordi din skyld er stor og dine synder mange, har jeg gjort dette mot deg.

16. Men alle som slukte deg, de skal selv bli slukt, alle dine fiender må gå i fangenskap. Og de som plyndret deg, skal bli plyndret selv, alle som ranet deg, ¬gir jeg til rov.

17. Jeg lar sårene dine gro og leger de slag du har fått, ¬sier Herren, du som ble kalt den forstøtte, Sion, som ingen spurte etter ¬mer.

18. Så sier Herren: Se, jeg vil reise opp igjen ¬Jakobs telt og forbarme meg ¬over hans boliger. Hver by skal bygges ¬på sin ruinhaug, hver borg skal stå ¬på sitt rette sted.

19. Derfra skal lovsangen stige og lyden av folk ¬som skjemter og ler. Jeg lar dem øke, ¬de skal ikke minke, jeg gir dem ære, ¬de skal ikke foraktes.

20. Jakobs sønner skal være slik som de var i gammel tid, deres menighet skal bestå ¬for mitt ansikt. Jeg vil straffe alle ¬som plaget dem.

21. Deres høvding skal være ¬en av deres egne, deres hersker skal utgå ¬fra dem selv. Jeg lar ham komme ¬og tre fram for meg. For hvem vil ellers våge livet ved å nærme seg meg? ¬sier Herren.

22. Og så skal dere være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.

23. Nå bryter harmen ut ¬som et Herrens vær, en virvelstorm farer av sted og virvler ¬mot de ugudeliges hoder.

24. Herrens flammende vrede ¬legger seg ikke før han har satt i verk ¬og fullført det han hadde tenkt å gjøre. Til sist, i dager som kommer, skal dere skjønne dette helt.