Profeten Jeremia 48 N11BM

1. Om Moab. Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Ve Nebo! Byen er ødelagt. Kirjatajim er blitt til skamme, inntatt. Borgen er blitt til skamme, slått av skrekk.

2. Ingen skryter av Moab mer. I Hesjbon la de onde planer mot dem: «Kom, la oss utrydde dem som folk!» Også du, Madmen, skal bli taus, sverdet skal forfølge deg.

3. Hør klageskriket fra Horonajim, der er ødeleggelse, et stort sammenbrudd.

4. Moab har brutt sammen, fra barna høres klagerop.

5. Gråtende går de opp bakkene til Luhit. På veien ned til Horonajim høres nødropene over sammenbruddet:

6. «Flykt, berg livet!» Men dere blir som en busk i ørkenen.

7. Fordi du stolte på det du hadde skapt, og på dine skatter, skal også du bli inntatt. Kemosj må gå i eksil og prestene og stormennene med ham.

8. Den som herjer, kommer til hver eneste by, ingen by slipper unna. Dalen går til grunne, og sletten legges øde, slik som Herren har sagt.

9. Gi Moab en blomst, for det skal legges i ruiner. Byene skal bli øde, ingen skal bo i dem.

10. Forbannet er den som forsømmer å gjøre Herrens verk! Forbannet er den som holder sverdet borte fra blod!

11. Moab var trygg fra ungdommen av, lå rolig som vin over berme, ble ikke helt fra fat til fat, måtte ikke gå i eksil. Derfor har smaken holdt seg, og duften er ikke forandret.

12. Derfor, se, dager skal komme, sier Herren, da jeg sender vintappere til ham. De skal tappe ham om og tømme fatene og slå krukkene i stykker.

13. Moab skal skamme seg over Kemosj slik Israel måtte skamme seg over Betel, som de satte sin lit til.

14. Hvordan kan dere si: «Vi er krigere og djerve stridsmenn»?

15. Moab skal herjes. De drar mot byene der, og den beste ungdommen drar ut for å slaktes, sier kongen, Herren over hærskarene er hans navn.

16. Moabs ulykke er nær, brått kommer det onde over ham.

17. Sørg over ham, alle dere naboer og alle som kjenner hans navn. Si: «Brukket er den sterke staven, det herlige septeret!»

18. Stig ned fra hedersplassen, sett deg i det tørste landet, du som bor hos datter Dibon. For han som skal herje Moab, drar mot deg og ødelegger festningene dine.

19. Still deg ved veien og hold vakt, du som bor i Aroer! Spør ham som flykter og henne som kom seg unna: «Hva er det som har hendt?»

20. Moab er blitt til skamme, slått av skrekk! Hyl og skrik! Fortell ved Arnon at Moab er ødelagt.

21. Dommen er kommet for slettelandet, for Holon, Jahsa og Mofaat,

22. Dibon, Nebo og Bet-Diblatajim,

23. Kirjatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon,

24. Kerijot og Bosra, for alle byene i Moab, både fjern og nær.

25. Moabs horn er hugget av, armen hans er brukket, sier Herren.

26. Skjenk ham full, for han har vist hovmod mot Herren. Så kan Moab velte seg i spy og bli til latter, han også.

27. Gjorde ikke du Israel til latter? Ble han kanskje tatt blant tyver, siden du rister på hodet hver gang du snakker om ham?

28. Dra bort fra byene og slå dere ned i fjellet, dere som bor i Moab! Gjør som duen, den bygger rede i sidene av en gapende kløft.

29. Vi har hørt om Moabs umåtelige stolthet, om hans høyhet, hovmod og stolthet og om hans overmot.

30. Jeg kjenner, sier Herren, hans frekkhet og tomme skryt. Tomt er det de gjør.

31. Derfor sørger jeg over Moab, skriker for hele Moabs skyld. Det blir sukket over mennene fra Kir-Heres.

32. Jeg gråter mer over deg enn over Jaser, du vinstokk i Sibma. Rankene dine spredte seg mot sjøen, de nådde til sjøen ved Jaser. Over din frukthøst og vinhøst kommer han som herjer.

33. Glede og jubel er borte fra hagene, fra Moabs land. Jeg gjør ende på vinen fra vinpressene. Ingen tråkker druer under glade rop, de ropene blir ikke ropt.

34. Skriket fra Hesjbon når til Elale, helt til Jahas lyder ropet, fra Soar til Horonajim og til Eglat-Sjelisjia. For selv Nimrim-vannet blir til ørkenland.

35. I Moab, sier Herren, gjør jeg ende på dem som går opp på haugene og tenner offerild for sin gud.

36. Derfor klager mitt hjerte som en fløyte over Moab, mitt hjerte klager som en fløyte over mennene fra Kir-Heres. For alt det de hadde igjen, er tapt.

37. Hvert hode er snauklipt, alt skjegg er raket av. Alle har rispet opp hendene og har sekkestrie om hoftene.

38. På alle tak og torg i Moab lyder klage. For jeg har slått Moab i stykker lik et kar som ingen bryr seg om, sier Herren.

39. Knust er hun. Skrik! Moab har snudd ryggen til i skam. Nå blir Moab til latter og til redsel for alle sine naboer.

40. For så sier Herren: Se, han stuper som en ørn og brer ut vingene over Moab.

41. Byene blir inntatt, festningene erobret. Den dagen skal hjertet i Moabs krigere være som hjertet til en kvinne i barnsnød.

42. Moab blir utslettet som folk, for de har vist hovmod mot Herren.

43. Det blir gru og grav og garn for deg som bor i Moab! sier Herren.

44. Den som flykter fra gru, skal falle i grav, kommer han seg opp av graven, skal han fanges i garnet. For jeg sender regnskapets år over Moab, sier Herren.

45. I skyggen av Hesjbon står kraftløse flyktninger. For ild går ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihon. Den skal fortære Moabs tinning og skallen på dem som bråker.

46. Ve deg, Moab! Det er ute med Kemosj-folket. For sønnene dine blir tatt til fange, og døtrene må gå i fangenskap.

47. Men jeg skal vende skjebnen for Moab i dager som kommer, sier Herren. Så langt dommen over Moab.