Profeten Jeremia 48 NB

1. Om Moab. Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Ve over Nebo, for det er ødelagt. Kirjatajim er blitt til skamme, det er inntatt. Festningen er blitt til skamme og er slått med redsel.

2. Med Moabs ry er det forbi. I Hesjbon legger de opp onde planer mot det: Kom, la oss utrydde det, så det ikke mer er et folk! Også du Madmen er blitt brakt til taushet, sverdet skal forfølge deg.

3. Det lyder skrik fra Horonajim: herjing og stor ødeleggelse!

4. Moab er ødelagt, dets barn setter i å skrike.

5. Gråtende går de oppover bakken til Luhut. På veien ned til Horonajim høres angstfulle klagerop over ødeleggelsen.

6. Flykt, redd livet! Dere blir som en tørr busk i ørkenen!

7. Fordi du satte din lit til ditt gods og dine skatter, skal også du bli hærtatt. Kamosj skal gå i fangenskap, både hans prester og hans høvdinger, alle sammen.

8. En ødelegger skal komme over hver by, og ingen by skal slippe unna. Dalen skal gå til grunne og sletten skal bli ødelagt, som Herren har sagt.

9. Gi Moab vinger! For i flyvende fart skal det dra ut, dets byer skal bli til en ørken, så ingen bor i dem.

10. Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet. Forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!

11. Moab har levd i ro fra sin ungdom av. Han har ligget stille som vin på sin berme og er ikke blitt tappet om fra kar til kar, han er ikke gått i fangenskap. Derfor har han beholdt sin smak, og hans duft er ikke forandret.

12. Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da jeg sender vintappere, og de skal legge ham på hell og tømme hans kar og knuse hans krukker.

13. Da skal Moab ha skam av Kamosj, likesom Israels hus hadde skam av Betel, som de satte sin lit til.

14. Hvordan kan dere si: Vi er krigere og tapre krigsmenn?

15. Moab blir ødelagt, de stiger opp i hans byer. Hans utvalgte unge menn stiger ned for å slaktes, sier Kongen, han som har navnet Herren, hærskarenes Gud.

16. Moabs undergang er nær, og hans ulykke kommer hastig.

17. Ha medynk med ham, alle dere som bor rundt omkring ham, og alle dere som kjenner hans navn! Si: Hvor knekket det er blitt, det sterke spiret, den herlige kongestaven!

18. Stig ned fra din herlighet og sett deg i et tørt land, du Dibons datter som bor i byen! For Moabs ødelegger stiger opp imot deg, han ødelegger dine festninger.

19. Still deg ved veien og se ut, du som bor i Aroer! Spør de flyktende og unnkomne, si: Hva har hendt?

20. Moab er blitt til skamme, for han er knust. Hyl og skrik! Kunngjør ved Arnon at Moab er ødelagt!

21. Dommen er kommet over slettelandet, over Holon og over Jahsa og over Mofa’at

22. og over Dibon og over Nebo og over Bet-Diblatajim

23. og over Kirjatajim og over Bet-Gamul og over Bet-Meon

24. og over Kerijot og over Bosra og over alle byene i Moabs land, fjern og nær.

25. Moabs horn er avhogd, og hans arm er brukket, sier Herren.

26. Gjør ham drukken, fordi han har opphøyet seg mot Herren! Moab skal velte seg i sitt spy og bli til latter, han også.

27. Eller var ikke Israel til latter for deg? Eller er han grepet blant tyver, siden du rister på hodet hver gang du taler om ham?

28. Flykt fra byene og bo på fjellet, Moabs innbyggere. Bli lik duen som bygger rede ved kanten av en gapende kløft!

29. Vi har hørt om Moabs overmot, om hans storaktighet, hans hovmod, hans oppblåsthet og hans stolte hjerte.

30. Jeg kjenner hans overmot, sier Herren, og hans tomme skryt. Tomhet er det de har gjort.

31. Derfor jamrer jeg over Moab, over hele Moab klager jeg. Jeg må sukke over mennene i Kir-Heres.

32. Som Jaser gråter, gråter jeg over deg, du Sibmas vintre! Dine kvister gikk ut over havet, de nådde like til Jasers hav. Det kommer en ødelegger over din frukthøst og din vinhøst.

33. Glede og fryd blir borte fra den fruktbare marken og fra Moabs land. Jeg gjør ende på vinen i pressekarene. Ingen skal trå pressen med fryderop. Det lyder rop som ikke er fryderop.

34. Det lyder skrik fra Hesjbon til El’ale, ja helt til Jahas, fra Soar til Horonajim og til Eglat-Sjelisjia. For også Nimrims vann blir til ørkener.

35. Jeg utrydder av Moab, sier Herren, hver den som stiger opp på en haug og brenner røkelse for sine guder.

36. Derfor klager mitt hjerte likesom fløyter over Moab. Mitt hjerte klager likesom fløyter over mennene i Kir-Heres, for den rikdom de har samlet, er gått til grunne.

37. Hvert hode er snauraket og hvert skjegg er klippet av. På alle hender er det flenger og om hoftene er det sekk.

38. På alle Moabs hustak og på hans gater er hele folket bare veklage. For jeg har knust Moab lik et kar som ingen bryr seg om, sier Herren.

39. Hvor forferdet han er, og hvor de hyler! Se hvordan Moab vender ryggen til! Hvor han er blitt til skamme! Moab blir til latter og til en forferdelse for alle dem som bor rundt omkring ham.

40. For så sier Herren: Se, han* flyr som en ørn og brer vingene ut over Moab.

41. Byene blir inntatt, borgene blir stormet. På den dagen blir Moabs kjemper til mote som en kvinne i barnsnød.

42. Moab blir ødelagt, og er ikke lenger et folk, fordi han har opphøyet seg mot Herren.

43. Gru og grav og garn over deg, du Moabs innbygger, sier Herren.

44. Den som flykter for det grufulle, skal falle ned i graven, og den som kommer seg opp av graven, skal bli fanget i garnet. For jeg lar hjemsøkelsens år komme over Moab, sier Herren.

45. I Hesjbons skygge står flyktninger uten kraft. For det farer ild ut fra Hesjbon og en lue fra Sihon, den fortærer Moabs kinn og ufredsættens isse.

46. Ve deg, Moab! Fortapt er Kamosjs folk. Dine sønner blir ført bort i fengsel og dine døtre i fangenskap.

47. Men i de siste dager vil jeg gjøre ende på Moabs fangenskap, sier Herren. Her ender dommen over Moab.