Profeten Jeremia 6 N11BM

1. Berg dere, benjaminitter, bort fra Jerusalem! Blås i horn i Tekoa, tenn varden på Bet-Hakkerem! For en ulykke truer fra nord, et stort sammenbrudd.

2. Den vakre og bortskjemte datter Sion gjør jeg ende på.

3. Mot henne skal gjetere komme med saueflokkene sine. De slår opp telt omkring henne, og hver beiter sitt stykke snaut.

4. Lys hellig krig mot henne! Kom, la oss angripe midt på dagen! Ve oss, dagen er på hell, og kveldsskyggene blir lange.

5. Kom, la oss angripe i natt og ødelegge borgene hennes!

6. Så sier Herren over hærskarene: Fell trær og kast opp en voll mot Jerusalem! Hun er byen som skal kreves til regnskap, hun er full av undertrykkelse.

7. Som en kilde holder vannet kaldt, slik holder byen ondskapen kald. Der hører en om vold og ran, alltid ser jeg sykdom og sår.

8. La deg refse, Jerusalem, ellers bryter jeg med deg og gjør deg til et øde sted, et land der ingen kan bo.

9. Så sier Herren over hærskarene: Hold etterhøst på Israels rest som dere gjør med vinstokken! Gå enda en gang over rankene med hånden lik en som plukker druer!

10. «Hvem skal jeg tale til og advare slik at de hører? Se, de har uomskårne ører og kan ikke høre etter. Se, Herrens ord er spott for dem, og de bryr seg ikke om det.

11. Men jeg er full av Herrens harme, jeg er trett av å holde den tilbake.» Så øs den ut over barna på gaten og over flokken av unge menn som samles! Både mann og kvinne skal fanges, gamle menn og oldinger.

12. Andre skal overta husene deres, jordene og kvinnene også. For nå løfter jeg hånden mot dem som bor i landet, sier Herren.

13. For alle sammen, små og store, skaffer seg urett vinning. Profet og prest, alle farer med svik.

14. Lettvint helbreder de bruddet i folket mitt, de sier: «Fred, fred!» Men det er ikke fred.

15. De skal bli til skamme, for de har gjort avskyelige ting. Likevel skammer de seg ikke, vet ikke hva vanære er. Derfor skal de falle blant dem som er falt. I regnskapets time skal de snuble, sier Herren.

16. Så sier Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så skal dere finne hvile for deres liv. Men de svarte: «Vi vil ikke gå der.»

17. Jeg satte vaktmenn over dere. Lytt når hornet gjaller! Men de svarte: «Vi vil ikke lytte.»

18. Derfor, hør, dere folkeslag, og forstå, dere som er samlet, hva som skjer med dem.

19. Hør, du jord! Se, jeg fører ulykke over dette folket, frukten av deres egne planer. For de lyttet ikke til mine ord, og de foraktet min lov.

20. Hva skal jeg med røkelse fra Saba og det beste krydder fra fjerne land? Brennoffer fra dere tar jeg ikke imot, slaktofrene gleder meg ikke.

21. Derfor sier Herren: Se, jeg legger snublesteiner for dette folket. Både fedre og sønner skal snuble i dem, nabo og neste skal gå under.

22. Så sier Herren: Se, det kommer et folk fra landet i nord, et stort folkeslag bryter opp fra jordens ytterste ende.

23. De har bue og sabel i hånden, de er grusomme og viser ingen nåde. Larmen drønner som havet, på hester kommer de ridende, rustet til krig mot deg, datter Sion.

24. Da vi hørte ryktet, ble hendene våre slappe, trengsel grep oss, rier som hos en fødende kvinne.

25. Gå ikke ut på marken, gå ikke på veien, for fienden har sverd, redsel rår på alle kanter.

26. Mitt folk, min datter, bind sekkestrie om deg og velt deg i aske! Hold sørgehøytid over din eneste sønn, en bitter klage. For brått kommer ødeleggeren over oss.

27. Jeg har satt deg til å prøve folket mitt slik en prøver gull, du skal kjenne og prøve deres veier.

28. Alle er trassige opprørere, de farer med sladder, de er bronse og jern, ødeleggere er de alle.

29. Blåsebelgen er svidd av ilden, blyet er fjernet. Men det nytter ikke å smelte, de onde skilles ikke ut.

30. Forkastet sølv skal de kalles, for Herren har forkastet dem.