Profeten Jeremia 6 NB

1. Flykt bort, Benjamins barn, ut av Jerusalem! Blås i horn i Tekoa og reis opp et tegn over Bet-Hakkerem! For ulykke truer fra nord med stor ødeleggelse.

2. Sions datter, den fagre og forkjælte, gjør jeg til intet.

3. Til henne skal gjetere komme med sine flokker. De slår opp telt rundt omkring henne, de beiter av hver sitt stykke.

4. Innvi dere til krig mot henne! Stå opp og la oss dra opp om middagen! Ve oss! For dagen heller, og kveldens skygger blir lange.

5. Stå opp og la oss dra opp om natten og la oss ødelegge hennes palasser!

6. For så sier Herren, hærskarenes Gud: Fell trær og kast opp en voll mot Jerusalem! Det er byen som skal hjemsøkes. Den er full av undertrykkelse.

7. Som en brønn lar vannet strømme ut, slik lar den sin ondskap strømme ut. Vold og ødeleggelse høres i den, sår og slag er alltid for mitt åsyn.

8. La deg advare, så min sjel ikke skal vende seg fra deg, Jerusalem, så jeg ikke skal gjøre deg til en ørken, til ubygd land!

9. Så sier Herren, hærskarenes Gud: En etterhøst skal de holde på det som er blitt tilbake av Israel, likesom på et vintre. Rekk hånden ut til vinrankene igjen og igjen, lik en som plukker vindruer.

10. Hvem skal jeg tale til og vitne for, så de hører? Se, deres øre er uomskåret, så de ikke kan høre. Se, Herrens ord er blitt til spott blant dem, de har ingen glede i det.

11. Men jeg er fylt av Herrens vrede. Jeg er trett av å holde den tilbake. Øs den ut over barnet på gaten og over de unge menns fortrolige krets! Ja, både mann og kvinne skal rammes, både den gamle og den eldgamle.

12. Deres hus skal gå over til andre, likeså deres marker og deres koner. For jeg vil rekke ut min hånd mot landets innbyggere, sier Herren.

13. For alle sammen, både små og store, søker urettferdig vinning. Både profet og prest farer med svik.

14. De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.

15. De skal bli til skamme, for de har gjort avskyelige ting. De skammer seg ikke, og vet ikke hva det er å rødme av skam. Derfor skal de falle blant dem som faller. På den tiden jeg hjemsøker dem, skal de snuble, sier Herren.

16. Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den.

17. Jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på hornets klang! Men de sa: Vi vil ikke gi akt.

18. Derfor hør, dere hedningefolk, og vit, du menighet, hva som skjer iblant dem.

19. Hør, du jord! Se, jeg lar ulykke komme over dette folket, som en frukt av deres onde råd. For de har ikke gitt akt på mine ord, og de har forkastet min lov.

20. Hva skal jeg med virak fra Sjeba og med den beste kalmus fra et fjernt land? Brennofrene deres er ikke til velbehag for meg, og slaktofrene vil jeg ikke ha.

21. Derfor sier Herren: Se, jeg setter støtesteiner for dette folket, og både fedre og barn skal snuble over dem. Granne med granne skal omkomme.

22. Så sier Herren: Se, et folk kommer fra landet i nord, et stort folk skal bryte opp fra jordens ytterste ende.

23. Bue og spyd holder de i hånden. De er grusomme og skåner ingen. Deres røst bruser som havet. På hester kommer de ridende, rustet som krigsmenn går de mot deg, Sions datter!

24. Vi har hørt ryktet om det, våre hender er blitt kraftløse. Angst har grepet oss, smerter som hos en fødende kvinne.

25. Gå ikke ut på marken og vandre ikke på veien! For fienden har sverd, det er redsel på alle kanter.

26. Mitt folks datter! Bind opp om deg med sekk og velt deg i aske! Hold sorg som over det eneste barnet, bitter veklage! Brått kommer ødeleggeren over oss.

27. Jeg har satt deg til å prøve mitt folk, som en prøver gull, for at du skal kjenne og prøve deres vei.

28. De er alle sammen stridige opprørere. De går omkring som baktalere. De er kobber og jern. De gjør alle det som er til skade.

29. Blåsebelgen blåser, men blyet er like uberørt. Forgjeves har de smeltet og smeltet, og de onde er ikke skilt ut.

30. De kalles vraket sølv, for Herren har vraket dem.