Profeten Jeremia 8 N78BM

1. På den tid, lyder ordet fra Herren, skal de ta knoklene av Juda-kongene og deres høvdinger, knoklene av prestene og profetene og innbyggerne i Jerusalem ut av gravene

2. og strø dem ut for solen, månen og hele himmelens hær, som de elsket, dyrket og holdt seg til, og som de spurte til råds og bøyde seg for i tilbedelse. De skal ikke bli samlet og gravlagt; til gjødsel på marken skal de bli.

3. Likevel skal alle som blir igjen av denne onde ætt, på alle de stedene jeg driver dem bort til, velge døden framfor livet, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.

4. Du skal tale til dem: Så sier Herren: Hvem er det som faller ¬og ikke står opp, går bort og ikke vender tilbake?

5. Hvorfor skal dette folket ¬i Jerusalem stadig falle fra? De holder fast ved sitt svik og vil slett ikke vende om.

6. Jeg har lyttet og hørt etter. Det er ikke sant, det de sier. Ingen angrer sin ondskap og sier: «Hva har jeg gjort!» Alle løper vilt av sted som en hest stormer fram ¬i strid.

7. Selv storken under himmelen kjenner sine faste tider; turtelduen, svalen og trosten passer tiden da de skal komme. Men folket mitt kjenner ikke den rett som Herren krever.

8. Hvordan kan dere si: ¬«Vi er vise, vi har Herrens lov hos oss»? Skriverne har jo forfalsket den med sin løgngriffel.

9. De vise skal stå der med skam, de blir slått av skrekk ¬og fanges i snaren. De har forkastet Herrens ord. Hva hjelper da deres visdom?

10. Derfor gir jeg deres koner ¬til andre, deres marker til nye eiere. For alle sammen, små og store, søker urett vinning. Profeter og prester ¬farer alle med svik.

11. Lettvint vil de lege skaden i mitt folk når de sier: «Fred, fred!» – og så er det ingen fred.

12. De skal bli til skamme, for de har gjort avskyelige ting. Likevel skjemmes de ikke, de eier ikke skam i livet. Derfor skal de falle ¬som de andre; på den tid ¬jeg krever dem til regnskap, skal de stupe, sier Herren.

13. Nå vil jeg høste dem inn, lyder ordet fra Herren. Men det er ingen druer ¬på vinranken og ingen fikener på fikentreet; bladene er visnet. Jeg vil gi dem igjen etter den frukt de bærer.

14. Hvorfor sitter vi stille? ¬Kom sammen! La oss heller dra inn ¬i befestede byer og gå til grunne der! For Herren vår Gud ¬lar oss gå til grunne, han lar oss drikke giftig vann; for vi har syndet mot Herren.

15. Vi håpet på fred og lykke, men det kommer ikke noe godt; vi ventet en tid med legedom, men se, det er redsel som rår.

16. Lyden av fiendens ¬fnysende hester høres helt fra Dan. Når hans hingster vrinsker, skjelver hele landet. De kommer og eter opp landet, og alt som er i det, byen og dem som bor der.

17. Ja, jeg sender mot dere slanger, giftige ormer ¬som ingen kan mane bort. De skal bite dere, ¬lyder ordet fra Herren.

18. Jeg er tynget av ulegelig sorg, mitt hjerte er sykt.

19. Hør nødropet fra mitt folk rundt omkring i landet! Er ikke Herren på Sion, er ikke byens konge der? Hvorfor har de krenket meg med sine gudebilder, med fremmede guder ¬som ingenting er?

20. Skurden er over, ¬sommeren slutt, men vi er ikke blitt berget.

21. Jeg er nedbrutt ¬fordi mitt folk er knekket; jeg har sorg, ¬og gru har grepet meg.

22. Finnes det ikke balsam i Gilead, er det ingen lege der? Hvorfor gror da ikke såret som mitt folk har fått?