Profeten Jeremia 9 NB

1. Å, om mitt hode var vann, og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk.

2. Å, om jeg i ørkenen hadde et herberge for veifarende! Da ville jeg forlate mitt folk og gå bort fra dem. For de er alle sammen ekteskapsbrytere, en bande av troløse.

3. De spenner sin tunge som en bue til løgn. Ikke på redelig vis er de blitt sterke i landet, men fra ondt til ondt er de gått fram. Og meg kjenner de ikke, sier Herren.

4. Vokt dere, hver for sin venn, og stol ikke på noen bror! For hver bror er en listig bedrager, og hver venn går omkring og baktaler.

5. De bruker svik, hver mot sin venn, og sannhet taler de ikke. De har lært opp sin tunge til å tale løgn. De har trettet seg ut med å gjøre urett.

6. Du bor midt i svik. I sin svik vil de ikke kjenne meg, sier Herren.

7. Derfor sier Herren, hærskarenes Gud: Se, jeg vil smelte dem og prøve dem. For hvordan skulle jeg gjøre annet, slik som mitt folks datter er?

8. Deres tunge er en drepende pil, den taler svik. Med sin munn taler de vennlig til sin neste, og i sitt hjerte legger de snare for ham.

9. Skulle jeg ikke hjemsøke dem for dette? sier Herren. Skulle min sjel ikke hevne seg på et folk som dette?

10. Over fjellene vil jeg oppløfte gråt og klage, og en klagesang over beitemarkene i ørkenen. For de er oppbrent, så ikke noen ferdes der, det høres ikke lyd av kveg der. Både himmelens fugler og dyrene har flyktet og dratt bort.

11. Jeg vil gjøre Jerusalem til en steinrøys, til en bolig for sjakaler, og byene i Juda vil jeg gjøre til en ørken, så ingen bor i dem.

12. Den mann som er vis, han skal skjønne dette. Og den som Herrens munn har talt til, han skal forkynne det: Hvorfor er landet gått til grunne? Hvorfor er det oppbrent som ørkenen, så det ikke er noen som ferdes der?

13. Herren sa: Fordi de forlot min lov, som jeg la fram for dem, og ikke hørte på min røst og ikke fulgte den,

14. men fulgte sitt harde hjerte, og fulgte Ba’alene, slik som deres fedre hadde lært dem,

15. derfor sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Se, jeg gir dette folket malurt å ete og beskt vann å drikke.

16. Jeg vil spre dem blant hedningefolk som de ikke kjente, verken de eller deres fedre. Og jeg vil sende sverdet etter dem, til jeg får gjort ende på dem.

17. Så sier Herren, hærskarenes Gud: Gi akt og kall på klagekvinnene at de skal komme, og send bud på de kyndige kvinnene at de skal

18. skynde seg å komme og oppløfte en klagesang over oss, så våre øyne kan renne med gråt og våre øyelokk flyte med vann!

19. For en klagerøst høres fra Sion: Hvor vi er ødelagt! Vi er blitt dypt vanæret. Vi har måttet forlate landet fordi de har brutt ned våre boliger.

20. Ja, dere kvinner, hør Herrens ord, og la øret gi akt på det hans munn taler. Lær deres døtre klagesang, la den ene lære den andre sørgesang:

21. Døden steg opp i våre vinduer, kom inn i våre palasser, den rev bort de små barna på gatene, de unge mennene på torgene.

22. Si: Så sier Herren: Menneskenes døde kropper skal ligge som gjødsel på marken og som kornbånd etter høstfolkene, og det er ingen som samler dem.

23. Så sier Herren: Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke skal ikke rose seg av sin styrke, og den rike skal ikke rose seg av sin rikdom!

24. Men den som vil rose seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner meg, at jeg er Herren, som gjør miskunn, rett og rettferdighet på jorden. For i det har jeg velbehag, sier Herren.

25. Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil hjemsøke alle omskårne som er uomskårne,

26. Egypt og Juda og Edom og Ammons barn og Moab og alle med rundklipt hår som bor i ørkenen. For alle hedningefolkene er uomskårne, og hele Israels hus er uomskåret på hjertet.