Jobs bok 30 N78BM

1. Nå ler de bare av meg, de som er yngre av år. Det var deres fedre ¬jeg aktet så lite at jeg ikke satte dem blant mine gjeterhunder.

2. Har de såpass styrke i hendene at de kan være til hjelp for meg? De har jo mistet ¬sin manndomskraft.

3. Uttæret av nød og sult går de og gnager på tørre moer som alt i går var en øde ørken.

4. Under buskene ¬plukker de melde, de spiser røtter av gyvelbusken.

5. Fra menneskers samfunn ¬blir de utstøtt, folk roper etter dem ¬som etter en tyv.

6. De må holde til i ville kløfter og bo i huler i jord og berg.

7. De skriker der mellom buskene og klynger seg sammen ¬mellom høye tistler,

8. utskudd og æreløse folk, som er drevet fra landet.

9. Nå synger de spotteviser ¬om meg, og sladderen deres ¬går ut over meg.

10. De avskyr meg ¬og holder seg borte, de unnser seg ikke ¬for å spytte på meg.

11. Gud har gjort ¬min buestreng slakk, og han har ydmyket meg; derfor holder de seg ikke ¬i tømme når de møter meg.

12. Deres avkom har reist seg ¬på høyre side og spenner bena under meg; de baner seg vei ¬for å skade meg.

13. De bryter opp mine stier og gjør hva de kan ¬for å ødelegge meg, enda ingen hjelper dem.

14. De kommer ¬som gjennom en vid revne, mellom ruiner velter de fram.

15. Redsler har styrtet over meg; min ære feies vekk ¬som av vinden, min hjelp forsvinner ¬som en sky.

16. Nå er min livskraft borte, jeg må oppleve vonde dager.

17. Om natten gjennombores ¬mine ben, og mine smerter stilner ikke.

18. Med kraft tar Gud tak ¬i min kledning og snører den om meg ¬som en skjortekrage.

19. Han har støtt meg ned i sølen, jeg er blitt som støv og aske.

20. Jeg roper til deg, ¬men du svarer ikke; jeg står der, og du bare ser ¬på meg.

21. Du har snudd om ¬og er nådeløs mot meg, du kjemper imot meg ¬med veldig hånd.

22. Du løfter meg opp i stormen så jeg farer av sted og går til grunne ¬mens stormen raser.

23. Jeg vet at du fører meg ¬til dødsriket, til stedet ¬hvor alle levende samles.

24. Men rekker ikke mennesket ut ¬sin hånd når allting synker i grus? Roper det ikke om hjelp ¬i ulykken?

25. Jeg gråt da over dem ¬som hadde tunge dager, jeg viste medkjensle ¬med de fattige.

26. Jeg håpet på lykke, ¬men ulykken kom, jeg ventet på lys, ¬men det ble mørke.

27. Det bruser i mitt indre, ¬jeg blir ikke rolig, ulykkesdager har møtt meg.

28. Jeg går og sørger, ¬det er ikke sol; jeg står opp i forsamlingen ¬og roper om hjelp.

29. Jeg er blitt en bror av sjakaler, en som holder lag med strutser.

30. Huden på kroppen min er svart, og knoklene brenner av hete.

31. Mitt lyrespill lyder ¬som sørgesanger og fløytetonen som gråt ¬og klage.