Josvas bok 2 NB

1. Josva, Nuns sønn, sendte hemmelig to speidere ut fra Sjittim og sa: Gå av sted og se dere om i landet og særlig i Jeriko! De gikk da av sted og kom inn i huset til en horkvinne som hette Rahab, og der overnattet de.

2. Det ble da meldt til kongen i Jeriko: Noen israelittiske menn er kommet hit i natt for å utspeide landet.

3. Da sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og sa: Før fram de mennene som kom til deg og tok inn i huset ditt! De er kommet for å utspeide hele landet.

4. Men kvinnen tok og gjemte de to mennene, og så sa hun: Ja, disse mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra.

5. I skumringen, da byporten skulle stenges, gikk mennene ut. Jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd dere og sett etter dem, så når dere dem nok igjen.

6. Men hun hadde latt dem stige opp på taket og hadde gjemt dem under linstenglene som hun hadde liggende utbredt der.

7. Kongens menn satte da etter dem på veien til Jordan, til vadestedene. Så snart de som satte etter dem, var dratt ut, ble porten stengt.

8. Før speiderne hadde lagt seg til å sove, gikk hun opp til dem på taket.

9. Og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere. Alle som bor i landet forgår av frykt for dere.

10. For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Rødehavet foran dere da dere dro ut av Egypt, og vi har hørt hva dere gjorde med begge amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann.

11. Da vi hørte det, ble hjertet vårt fullt av angst, og nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud, han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede.

12. Lov meg da og sverg ved Herren, at fordi jeg har vist barmhjertighet mot dere, så skal også dere vise barmhjertighet mot min fars hus. Gi meg et sikkert tegn på

13. at dere vil la min far og min mor og mine brødre og mine søstre og alle som hører dem til, få leve, og frelse vårt liv fra døden!

14. Da sa mennene til henne: Med vårt eget liv skal vi stå inne for deres liv! Så sant dere ikke lar noen få vite noe om ærendet vårt, skal vi, når Herren gir oss landet, vise barmhjertighet og troskap mot deg.

15. Så firte hun dem ned gjennom vinduet med et rep. For huset hennes lå ved bymuren, hun bodde tett inntil muren.

16. Hun sa til dem: Gå opp i fjellet, så at de som forfølger dere, ikke treffer på dere. Og hold dere skjult der i tre dager, til forfølgerne kommer tilbake. Siden kan dere gå hvor dere vil.

17. Mennene sa da: Vi regner oss for å være løst fra denne ed som du tok av oss, hvis du ikke gjør dette:

18. Når vi kommer inn i landet, skal du binde denne skarlagenrøde snoren i vinduet som du firte oss ned fra. Og så skal du samle din far og mor, brødrene dine og hele slekten din her i huset hos deg.

19. Går da noen ut av døren i huset ditt, da kommer hans blod over hans eget hode, og vi er skyldfrie. Men blir det lagt hånd på noen som er hos deg i huset, skal hans blod komme over vårt hode.

20. Og dersom du røper ærendet vårt for noen, så er vi løst fra den eden du tok av oss.

21. Hun sa: La det være som dere sier! Så lot hun dem gå. De dro av sted, og hun bandt den skarlagenrøde snoren i vinduet.

22. De gikk til de kom opp i fjellet. Der slo de seg til i tre dager, til de som forfulgte dem, var kommet tilbake. De lette hele veien uten å finne dem.

23. Så vendte de to mennene tilbake og gikk ned fra fjellet. De satte over elven og kom til Josva, Nuns sønn, og fortalte ham alt det som hadde hendt dem.

24. Og de sa til Josva: Herren har gitt hele landet i vår hånd. Alle landets innbyggere holder på å forgå av frykt for oss.