Josvas bok 22 BGO

1. Så kalte Josva på rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme,

2. og sa til dem: «Dere har holdt alt det Herrens tjener Moses befalte dere, og dere har lydt min røst i alt det jeg befalte dere.

3. Dere har ikke sviktet deres brødre alle disse dagene helt til denne dag, men har holdt befalingen som Herren deres Gud bød dere.

4. Nå har Herren deres Gud gitt deres brødre ro, slik Han sa til dem. Derfor skal dere nå vende tilbake til teltene deres og til det landet som er deres eiendom, det som Herrens tjener Moses ga dere på den andre siden av Jordan.

5. Men ta dere i vare så dere gjør etter det budet og den loven Herrens tjener Moses bød dere: Å elske Herren deres Gud, å vandre på alle Hans veier, å holde Hans bud og klynge seg til Ham og tjene Ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel.»

6. Så velsignet Josva dem og sendte dem av sted, og de dro til teltene sine.

7. Til halvparten av Manasses stamme hadde Moses gitt en eiendom i Basan, men til den andre halvparten av den hadde Josva gitt en eiendom blant deres brødre på denne siden av Jordan, mot vest. Og sannelig, da Josva sendte dem av sted til teltene sine, velsignet han dem

8. og talte til dem og sa: «Vend tilbake til teltene deres med stor rikdom, med meget stor buskap, med sølv, gull, bronse, jern og svært mye klær. Del byttet dere har tatt fra fiendene deres, med deres brødre.»

9. Rubens barn, Gads barn og halvparten av Manasses stamme vendte så tilbake, og de dro fra Israels barn ved Sjilo, som er i Kanaans land, for å dra til Gileadlandet, det landet de hadde som eiendom, det de hadde tatt i eie etter Herrens Ord ved Moses.

10. Da de kom til området ved Jordan, som er i Kanaans land, bygde Rubens barn, Gads barn og halvparten av Manasses stamme et alter der ved Jordan, et stort og ruvende alter.

11. Israels barn hørte noen som sa: «Se, Rubens barn, Gads barn og halvparten av Manasses stamme har bygd et alter ved grensen til Kanaans land, i området ved Jordan, på Israels barns side.»

12. Da Israels barn hørte om det, samlet hele menigheten av Israels barn seg i Sjilo for å gå til krig mot dem.

13. Så sendte Israels barn Pinhas, presten Elasars sønn, til Rubens barn, til Gads barn og til halvparten av Manasses stamme, inn i Gileadlandet.

14. Ti høvdinger var sammen med ham, en fra hver av Israels stammer, en som var høvding for sin fars hus. Hver av dem var overhode for sin fars hus blant Israels tusener.

15. Så kom de til Rubens barn, til Gads barn og til halvparten av Manasses stamme, i Gileadlandet, og de talte til dem og sa:

16. «Så sier hele Herrens menighet: Hva slags forræderi er det dere har begått mot Israels Gud, at dere på denne dag har vendt dere bort fra å følge Herren ved at dere har bygd dere selv et alter, for å gjøre opprør mot Herren på denne dag?

17. Var Peors misgjerning for liten for oss, den som vi ikke er blitt renset fra til denne dag, selv om det kom en ødeleggende pest over Herrens menighet?

18. Men vil dere på denne dag vende dere bort fra å følge Herren? Om det skjer at dere i dag gjør opprør mot Herren, da skal Hans vrede bryte løs over hele Israels menighet i morgen.

19. Men hvis landet dere tar i eie, er urent, da skal dere dra over til Herrens eiendomsland, der Herrens tabernakel står, og få dere en eiendom blant oss. Men gjør ikke opprør mot Herren, og gjør ikke opprør mot oss, ved at dere bygger dere et alter i tillegg til Herren vår Guds alter.

20. Begikk ikke Akan, Serahs sønn, forræderi med det som var bannlyst, slik at vreden kom over hele Israels menighet? Og den mannen var ikke den eneste som måtte dø for sin misgjerning.»

21. Da svarte Rubens barn, Gads barn og halvparten av Manasses stamme og sa til overhodene for Israels tusener:

22. «Gud, Gud Herren, Gud, Gud Herren, Han vet det, og lar Israel selv få vite det – om det er i opprør eller om det er ved forræderi mot Herren, da frels oss ikke på denne dag.

23. Hvis vi har bygd oss et alter for å vende oss bort fra å følge Herren, eller for å bære fram brennoffer eller grødeoffer, eller for å ofre fredsoffer på det, så la Herren selv kreve oss til regnskap.

24. Men sannelig, vi har gjort det av frykt og med god grunn og sagt: I kommende tider vil kanskje deres etterkommere tale til våre etterkommere og si: ‘Hva har dere med Herren, Israels Gud å gjøre?

25. For Herren har satt Jordan til grense mellom dere og oss, Rubens barn og Gads barn. Dere har ingen del i Herren.’ På den måten kunne deres etterkommere få våre etterkommere til å slutte å frykte Herren.

26. Derfor sa vi: La oss nå gå i gang med å bygge oss et alter, ikke til brennoffer eller slaktoffer,

27. men for at det skal være et vitnesbyrd mellom dere og oss og våre slekter etter oss, så vi kan tjene Herren for Hans ansikt med våre brennoffer, slaktoffer og fredsoffer, for at ikke deres etterkommere skal si til våre etterkommere i tiden som kommer: ‘Dere har ikke noen del i Herren.’

28. Derfor sa vi at hvis de sier dette til oss eller til slektene som kommer etter oss, skal det skje at vi vil si: ‘Her er etterligningen av Herrens alter som fedrene våre lagde, men ikke til brennoffer eller til slaktoffer. Men det er et vitne mellom dere og oss.’

29. Må det være langt fra oss å gjøre opprør mot Herren og vende oss bort fra å følge Herren på denne dag, og å bygge et alter til brennoffer, grødeoffer eller slaktoffer i tillegg til Herren vår Guds alter, som står foran Hans tabernakel.»

30. Da presten Pinhas og høvdingene i menigheten, dem som var sammen med ham, overhodene for Israels tusener, hørte ordene som Rubens barn, Gads barn og Manasses barn talte, syntes de godt om det.

31. Så sa Pinhas, sønn av presten Elasar, til Rubens barn, Gads barn og Manasses barn: «På denne dag kan vi kjenne at Herren er midt iblant oss, for dere har ikke begått forræderi mot Herren. Nå har dere fridd Israels barn ut fra Herrens hånd.»

32. Pinhas, presten Elasars sønn, og høvdingene vendte tilbake fra Rubens barn og fra Gads barn, fra Gileadlandet og kom til Kanaans land, til Israels barn, og de hadde med budskap til dem.

33. Dette syntes Israels barn godt om, og Israels barn lovet Gud. De talte ikke mer om å gå imot dem i krig og å ødelegge landet hvor Rubens og Gads barn bodde.

34. Rubens barn og Gads barn ga alteret navn og sa: «Et vitne mellom oss om at Herren er Gud.»