Josvas bok 22 N11BM

1. Da kalte Josva til seg rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme

2. og sa til dem: «Dere har utført alt det som Moses, Herrens tjener, befalte dere, og dere har adlydt meg i alt jeg befalte dere.

3. Dere har ikke sviktet brødrene deres gjennom denne lange tiden, men har til denne dag holdt dere til de budene som Herren deres Gud ga dere.

4. Siden Herren deres Gud nå har gitt brødrene deres hvile, slik han lovet dem, kan dere også dra til hjemstedene deres og til landet som er deres eiendom, som Moses, Herrens tjener, ga dere på den andre siden av Jordan.

5. Men følg nøye og trofast budet og loven som Moses, Herrens tjener, befalte dere: at dere skal elske Herren deres Gud og alltid følge hans veier, så dere holder hans bud, holder fast ved ham og tjener ham av hele deres hjerte og hele deres sjel.»

6. Så velsignet Josva dem og sendte dem av gårde, og de dro hjem til sine telt.

7. Til den ene halvparten av Manasses stamme hadde Moses gitt land i Basan, og av Josva hadde den andre halvparten fått land på vestsiden av Jordan, sammen med brødrene sine. Da Josva sendte dem hjem til teltene, velsignet han dem

8. og sa til dem: «Dere vender nå hjem igjen med store rikdommer, med mange husdyr, med sølv og gull, kobber og jern og mye klær. Det byttet dere har tatt fra fiendene, skal dere dele med landsmennene deres.»

9. Rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme vendte hjem og forlot israelittene i Sjilo i Kanaan for å dra til sitt eget land, til Gilead, som tilhørte dem ved det ord Herren hadde talt gjennom Moses.

10. Da rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme kom til Gelilot ved Jordan, i Kanaan, bygde de et alter der ved Jordan, et stort alter.

11. Men israelittene fikk høre at rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme hadde bygd alteret i Gelilot ved Jordan, rett overfor Kanaan, som var israelittenes område.

12. Så snart israelittene hørte det, kom hele Israels menighet sammen i Sjilo for å gå til krig mot dem.

13. Men først sendte israelittene Pinhas, presten Elasars sønn, til rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme, i Gilead.

14. Sammen med ham sendte de ti ledere, en leder for hver stamme i Israel. Hver av dem var overhode for sin familie blant Israels tusener.

15. De kom til rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme i Gilead og talte til dem. De sa:

16. Så sier hele Herrens menighet: Hva er det for troløshet dere har vist mot Israels Gud ved å vende dere bort fra Herren i dag og sette dere opp mot Herren ved å bygge dere et alter?

17. Var det ikke nok med den synden vi gjorde oss skyldige i ved Bet-Peor? Vi har ennå ikke renset oss for den, og det har ført ulykke over Herrens menighet.

18. Og nå vil dere likevel vende dere bort fra Herren! Hvis dere setter dere opp mot Herren i dag, vil han i morgen vise sin harme mot hele Israels menighet.

19. Hvis landet dere har tatt til eiendom, er urent, så kom over til Herrens eget land, der Herrens bolig står, og ta dere eiendom blant oss! Men gjør ikke opprør mot Herren og mot oss ved å bygge dere et eget alter i tillegg til alteret for Herren vår Gud.

20. Ble ikke hele Israels menighet rammet av Herrens harme den gang Akan, Serahs sønn, fór med svik og tok av det som var bannlyst? Og han var ikke den eneste som måtte dø for den ugjerningen han hadde gjort.

21. Da tok rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme til orde og sa til overhodene for Israels tusener:

22. Gud over gudene, Herren, Gud over gudene, Herren, han vet det, og Israel skal vite det: Måtte Herren unnlate å hjelpe oss i dag om det var i opprør og troløshet mot ham

23. at vi bygde oss et alter for slik å vende oss bort fra Herren! Måtte Herren selv straffe oss om det var for å ofre brennoffer eller grødeoffer eller bære fram fredsoffer på det. Var det slik, da må Herren straffe oss for det!

24. Nei, vi har gjort det fordi vi var bekymret for at deres sønner i fremtiden ville si til våre sønner: Hva har dere med Herren, Israels Gud, å gjøre?

25. Herren har jo satt Jordan til grense mellom oss og dere rubenitter og gaditter. Dere har ingen del i Herren. Slik kunne deres barn få våre barn til å holde opp med å frykte Herren.

26. Derfor sa vi: La oss ta fatt og bygge et alter, ikke til brennoffer og ikke til slaktoffer,

27. men som et vitne mellom oss og dere og de slekter som kommer etter oss, om at vi vil gjøre tjeneste for Herren med våre brennoffer, slaktoffer og fredsoffer. Så skal ikke sønnene deres i morgen si til våre sønner at de ikke har del i Herren.

28. Hvis de i morgen skulle si noe slikt til oss eller våre etterkommere, da vil vi i sannhet kunne svare: Se på den etterligningen av Herrens alter som forfedrene våre har laget, ikke til brennoffer og slaktoffer, men som et vitne mellom oss og dere.

29. Gud forby at vi skulle gjøre opprør mot Herren og vende oss bort fra ham i dag ved å bygge et alter til brennoffer, grødeoffer og slaktoffer i tillegg til det alteret for Herren vår Gud som står foran hans bolig.

30. Da presten Pinhas og menighetens ledere og overhodene for Israels tusener som var med ham, hørte hva Rubens, Gads og Manasses etterkommere sa, syntes de godt om det.

31. Og Pinhas, sønn av presten Elasar, sa til dem: «Nå skjønner vi at Herren er midt iblant oss, siden dere ikke har satt dere opp mot ham med dette. Dermed har dere berget israelittene fra Herrens hånd.»

32. Så forlot presten Pinhas, Elasars sønn, og de andre lederne rubenittene og gadittene og dro hjem fra Gilead til Kanaan og fortalte israelittene hva de hadde hørt.

33. Israelittene syntes godt om svaret. De priste Gud og tenkte ikke mer på å gå til strid mot rubenittene og gadittene for å ødelegge landet de bodde i.

34. Rubenittene og gadittene kalte alteret «Vitne», for de sa: «Det skal være et vitne for oss om at Herren er Gud.»