Josvas bok 22 N78BM

1. Da kalte Josva til seg Ruben-sønnene, Gad-sønnene og halvparten av Manasses stamme.

2. Han sa til dem: «Dere har gjort alt det som Moses, Herrens tjener, bød dere, og meg har dere adlydt i ett og alt.

3. I denne lange tiden, helt til i dag, har dere ikke sviktet brødrene deres. Dere har lagt vinn på å gjøre som Herren deres Gud bød dere.

4. Nå har Herren deres Gud latt brødrene deres få ro, slik som han lovte dem. Dra nå hjem igjen til deres egne telt, til det landet Moses, Herrens tjener, gav dere til odel og eie på den andre siden av Jordan.

5. Men legg omhyggelig vinn på å leve etter budet og loven som Moses, Herrens tjener, gav dere: at dere skal elske Herren deres Gud og alltid gå på hans veier, så dere holder hans bud, holder fast ved ham og tjener ham av hele deres hjerte og hele deres sjel.»

6. Så velsignet Josva dem og tok farvel med dem, og de drog hjem til sine telt.

7. Moses hadde gitt den ene halvparten av Manasses stamme land i Basan. Den andre halvparten gav Josva jord på vestsiden av Jordan sammen med deres brødre. Da nå Josva tok avskjed med dem og velsignet dem,

8. sa han til dem: «Dere vender nå hjem igjen med store rikdommer, med en mengde husdyr, med sølv og gull, kobber og jern og en masse klær. Det byttet dere har tatt fra fiendene, skal dere dele med deres landsmenn.»

9. Så vendte Ruben-sønnene, Gad-sønnene og halvparten av Manasses stamme hjem igjen. De skiltes fra de andre israelittene i Sjilo i Kanaan og drog til sitt eget land, til Gilead, som de hadde fått til eiendom, i samsvar med det ord Herren hadde talt gjennom Moses.

10. Da Ruben-sønnene, Gad-sønnene og halvparten av Manasses stamme kom til områdene ved Jordan, i Kanaan, bygde de et alter der ved Jordan, et alter så stort at en kunne se det lang vei.

11. De andre israelittene hørte rykter om at disse stammene hadde bygd et alter i områdene ved Jordan, nær grensen av Kanaan, på den andre siden av israelittenes område.

12. Da de hørte det, kom hele Israels menighet sammen for å gå til krig mot dem.

13. Men først sendte israelittene Pinhas, sønn av presten Elasar, til Gilead, til Ruben-sønnene, Gad-sønnene og halvparten av Manasses stamme.

14. Og sammen med ham sendte de ti ættehøvdinger, en for hver stamme i Israel. Hver av dem var overhode for sin ætt blant Israels tusener.

15. De kom til Ruben-sønnene, Gad-sønnene og halvparten av Manasses stamme i Gilead og sa til dem:

16. Så sier hele Herrens menighet: Hva er det for troløshet dere har vist mot Israels Gud ved å vende dere bort fra Herren i dag og bygge dere et alter og således sette dere opp mot Herren?

17. Var det ikke nok med den synden vi gjorde oss skyldige i ved Bet-Peor? Den har vi ennå ikke renset oss for, og det har ført ulykke over Herrens menighet.

18. Og så vil dere nå igjen vende dere bort fra Herren! Men hvis dere setter dere opp mot Herren i dag, vil han i morgen vise sin harme på hele Israels menighet.

19. Synes dere at landet dere har fått til eiendom, er urent, så kom over til Herrens eget land, der Herrens bolig står, og skaff dere eiendom hos oss! Men sett dere ikke opp mot Herren og mot oss ved å bygge dere et alter i tillegg til alteret for Herren vår Gud.

20. Ble ikke hele Israels menighet rammet av Herrens harme den gang Akan, Serahs sønn, fór med svik og tok av det som var bannlyst? Og han var ikke den eneste som måtte dø for den ugjerning han hadde gjort.

21. Da tok Ruben-sønnene, Gad-sønnene og halvparten av Manasses stamme til orde og sa til Israels ættehøvdinger:

22. Herren, den mektige Gud, ja, Herren, den mektige Gud, han vet det, og Israel skal vite det: Det var ikke i trass og troløshet mot Herren

23. vi bygde oss et alter, og ikke fordi vi vendte oss bort fra Herren. Var det så, da må han ikke hjelpe oss i dag! Vi bygde det heller ikke for å ofre brennoffer eller grødeoffer eller bære fram måltidsoffer på det. Var det så, da må Herren straffe oss for det!

24. Nei, det var én ting vi var bekymret for da vi gjorde dette. Vi tenkte: En gang kan deres barn komme til å si til våre barn: «Hva har dere med Herren, Israels Gud, å gjøre?

25. Herren har jo satt Jordan til grense mellom oss og dere, Ruben-sønner og Gad-sønner. Dere har ingen del i Herren.» Slik kunne deres barn få våre barn til å holde opp med å frykte Herren.

26. Derfor sa vi: La oss ta fatt og bygge et alter! Vi vil ikke bære fram brennoffer og slaktoffer der.

27. Men det skal være et vitne for oss og dere og for de slekter som kommer etter oss, om at vi vil tjene Herren med våre brennoffer, slaktoffer og måltidsoffer. Så skal ikke deres barn en gang si til våre barn at de ikke har del i Herren.

28. Vi tenkte at hvis de noen gang skulle si noe slikt til oss eller våre etterkommere, vil vi svare: «Se på den etterligningen av Herrens alter som våre forfedre har laget, ikke for at vi skal bære fram brennoffer og slaktoffer der, men for at den skal være et vitne for oss og for dere.»

29. Det kunne aldri falle oss inn å sette oss opp mot Herren og vende oss bort fra ham i dag ved å bygge et alter til brennoffer, grødeoffer og slaktoffer, i tillegg til det alteret for Herren vår Gud som står foran hans bolig.

30. Da presten Pinhas og folkets ledere og ættehøvdingene i Israel som var med ham, hørte hva Ruben-sønnene, Gad-sønnene og Manasse-sønnene sa, syntes de godt om det.

31. Og presten Pinhas, sønn av Elasar, sa til Ruben-sønnene, Gad-sønnene og Manasse-sønnene: «Nå skjønner vi at Herren er midt iblant oss, siden dere ikke har satt dere opp mot ham med dette. Dermed har dere berget israelittene fra å rammes av Herrens hånd.»

32. Så skiltes presten Pinhas, Elasars sønn, og de andre lederne fra Ruben-sønnene og Gad-sønnene. De drog hjem igjen fra Gilead til Kanaan og fortalte israelittene hva de hadde hørt.

33. Israelittene syntes godt om svaret. De priste Gud og tenkte ikke mer på å gå til strid mot Ruben-sønnene og Gad-sønnene for å ødelegge det landet de bodde i.

34. Ruben-sønnene og Gad-sønnene kalte alteret «Vitne»; for de sa: «Det skal være et vitne for oss om at Herren er Gud.»