Dommerne bok 11 N11BM

1. Jefta fra Gilead var en tapper kriger. Han var sønn av en prostituert kvinne, og Gilead var far til Jefta.

2. Også Gileads kone fødte ham sønner. Da disse sønnene ble voksne, jaget de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke få del i farsarven vår, for du er sønn av en annen kvinne.»

3. Da flyktet Jefta for brødrene sine og slo seg ned i landet Tob. Noen simple menn som gikk og drev, samlet seg om Jefta og dro ut med ham på toktene hans.

4. Etter en tid gikk ammonittene til krig mot Israel.

5. Da ammonittene gikk til angrep på israelittene, dro de eldste i Gilead for å hente Jefta hjem fra Tob.

6. De sa til Jefta: «Kom og bli hærfører for oss, så vi kan kjempe mot ammonittene.»

7. Men Jefta sa til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå, når dere er i nød?»

8. De eldste fra Gilead svarte Jefta: «Det er nettopp derfor vi vender oss til deg igjen. Går du med oss og kjemper mot ammonittene, skal du være høvding over alle som bor i Gilead.»

9. Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Om dere henter meg tilbake for å kjempe mot ammonittene og Herren overgir dem til meg, da skal jeg være høvding for dere.»

10. De eldste i Gilead svarte: «Herren skal være vitne mellom oss om vi ikke gjør som du sier.»

11. Da fulgte Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til høvding og hærfører. Foran Herren i Mispa gjentok Jefta alt det han hadde sagt.

12. Jefta sendte bud til ammonittenes konge og sa: «Har vi noe uoppgjort med hverandre siden du kommer imot meg og går til angrep på landet mitt?»

13. Ammonittenes konge svarte sendebudene fra Jefta: «Da Israel kom fra Egypt, tok de landet mitt mellom Arnon og Jabbok, helt bort til Jordan. Gi det nå tilbake med det gode!»

14. Enda en gang sendte Jefta bud til ammonittenes konge

15. og sa til ham: Så sier Jefta: Israel har ikke tatt landet fra Moab eller ammonittene.

16. Da Israel dro opp fra Egypt, gikk de gjennom ørkenen til Sivsjøen og kom til Kadesj.

17. Da sendte Israel bud til kongen i Edom og sa: «La oss få dra gjennom landet ditt!» Men kongen i Edom hørte ikke på dem. De sendte også bud til kongen i Moab, men han avslo. Så ble Israel værende i Kadesj.

18. Da de siden dro gjennom ørkenen, gikk de utenom Edoms land og Moabs land. De nådde området øst for Moab og slo leir på den andre siden av Arnon. De kom ikke inn på Moabs landområde, for Arnon danner grensen mot Moab.

19. Så sendte Israel bud til amorittkongen Sihon, kongen i Hesjbon, og sa til ham: «La oss få dra gjennom landet ditt, så vi kommer dit vi skal.»

20. Men Sihon hadde ikke så stor tillit til Israel at han lot dem dra gjennom landet sitt. Derfor samlet han hele hæren sin og slo leir ved Jahsa. Så gikk han til krig mot Israel.

21. Men Herren, Israels Gud, ga Sihon og hele hæren hans i hendene på Israel, og de slo dem. Så inntok Israel hele landet til amorittene som bodde der.

22. Hele amorittenes område inntok de, fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.

23. Det er Herren, Israels Gud, som har drevet amorittene bort og gitt landet til sitt folk Israel. Og nå vil du drive dem bort!

24. Er det ikke slik at det din gud Kemosj lar deg innta, det inntar du, mens alt det Herren vår Gud lar oss innta, det inntar vi?

25. Er du så mye bedre enn Moab-kongen Balak, Sippors sønn? Gikk han til strid mot Israel? Angrep han dem?

26. Nå er det tre hundre år siden Israel bosatte seg i Hesjbon og byene der omkring, i Aroer og byene der omkring og i alle byene langs Arnon. Hvorfor har dere ikke tatt dem tilbake i hele denne tiden?

27. Jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør meg stor urett når du nå går til krig mot meg. Herren, som er dommeren, skal i dag dømme mellom israelittene og ammonittene.

28. Men ammonittenes konge ville ikke høre på det sendebudene fra Jefta sa til ham.

29. Da kom Herrens ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse. Han dro helt til Mispa i Gilead, og derfra dro han ut mot ammonittene.

30. Jefta avla et løfte til Herren og sa: «Gir du ammonittene i mine hender,

31. skal den første som kommer ut gjennom døren i mitt hus og møter meg når jeg vender velberget tilbake fra krigen mot ammonittene, høre Herren til. Jeg skal bære ham fram som brennoffer.»

32. Så dro Jefta ut for å kjempe mot ammonittene, og Herren ga dem over i hans hender.

33. Han slo dem og tok landet fra Aroer og bortover mot Minnit, med tjue byer, og området helt til Abel-Keramim. Det ble et stort mannefall, og ammonittene måtte bøye seg under israelittene.

34. Da Jefta kom hjem til huset sitt i Mispa, kom datteren hans ut imot ham med håndtrommer og dans. Hun var det eneste barnet hans, han hadde ingen sønn eller datter utenom henne.

35. Da han fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, for en sorg du volder meg, for en ulykke du bringer! Jeg har gitt Herren et løfte, og jeg kan ikke ta det tilbake.»

36. Da sa hun til ham: «Far, har du gitt Herren et løfte, så gjør med meg som du har sagt, siden Herren har latt deg få hevn over dine fiender, ammonittene.

37. Men en ting vil jeg gjerne at du gir meg lov til», sa hun. «La meg få være fri i to måneder, så jeg og venninnene mine kan gå omkring på fjellene og gråte over at jeg må dø som jomfru.»

38. «Gå du!» svarte han, og han lot henne være borte i to måneder. Så gikk hun omkring på fjellene sammen med venninnene og gråt over jomfrudommen sin.

39. Da de to månedene var omme, kom hun tilbake til faren, og han gjorde med henne som han hadde lovet. Hun hadde aldri vært sammen med noen mann. Siden har det vært en skikk i Israel

40. at israelittiske døtre fire dager i året går ut og synger klagesanger over datteren til Jefta fra Gilead.