Dommerne bok 11 NB

1. Jefta fra Gilead var en djerv krigsmann. Men han var sønn av en horkvinne. Hans far var Gilead.

2. Også med sin kone hadde Gilead sønner, og da konens sønner ble voksne, jaget de bort Jefta og sa til ham: Du skal ingen arvedel ha i vår fars hus, for du er sønn av en fremmed kvinne.

3. Da flyktet Jefta for brødrene sine og bosatte seg i landet Tob*. Der samlet det seg en flokk løse menn om Jefta, og de dro ut med ham på hans streiftog.

4. En tid etter begynte Ammons barn krig mot Israel.

5. Da de gikk til angrep på Israel, dro de eldste i Gilead av sted for å hente Jefta fra landet Tob.

6. De sa til Jefta: Kom og bli føreren vår, så vil vi ta kampen opp mot Ammons barn.

7. Men Jefta sa til de eldste i Gilead: Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere da til meg nå når dere er i trengsel?

8. De eldste i Gilead svarte: Det er jo derfor vi kommer til deg igjen! Du må gå med oss og kjempe mot Ammons barn, så skal du være høvding over oss, over alle som bor i Gilead.

9. Da sa Jefta til de eldste i Gilead: Dersom dere nå får meg med dere tilbake for å kjempe mot Ammons barn, og Herren gir dem i min hånd, så er det altså jeg som skal være høvding over dere!

10. Og de eldste i Gilead sa til Jefta: Herren skal være vitne mellom oss dersom vi ikke gjør som du har sagt!

11. Så gikk Jefta med de eldste i Gilead. Folket gjorde ham til sin høvding og fører. Og Jefta gjentok i Mispa alle sine ord for Herrens åsyn.

12. Så sendte Jefta bud til ammonittenes konge og sa: Er det noe mellom deg og meg, siden du kommer hit og fører krig mot mitt land?

13. Da sa ammonittenes konge til Jeftas sendebud: Da Israel dro opp fra Egypt, tok de mitt land like fra Arnon til Jabbok og til Jordan. Gi det nå tilbake med det gode!

14. Jefta sendte da igjen bud til ammonittenes konge,

15. og sa til ham: Så sier Jefta: Israel har ikke tatt Moabs land eller ammonittenes land.

16. På sin ferd opp fra Egypt vandret Israel i ørkenen til Rødehavet og kom til Kadesj.

17. Da sendte Israel bud til Edoms konge og sa: La meg få dra gjennom ditt land! Men Edoms konge hørte ikke på dem. Også til Moabs konge sendte de bud, men han ville heller ikke. Så ble Israel i Kadesj.

18. Siden vandret de i ørkenen og dro utenom Edoms land og Moabs land og kom fram øst for Moabs land og slo leir på den andre siden av Arnon. Men de kom ikke inn i Moabs land, for Arnon er Moabs grense.

19. Så sendte Israel bud til Sihon, amorittenes konge, kongen i Hesjbon. Og de sa til ham: La oss få dra gjennom ditt land, så vi kan komme dit vi skal!

20. Men Sihon hadde ikke så stor tillit til Israel at han torde la dem dra gjennom landet sitt. Han samlet alt folket sitt, og de slo leir i Jahsa, og så gikk de til angrep på Israel.

21. Men Herren, Israels Gud, ga Sihon og alt folket hans i Israels hånd. De slo dem, og Israel inntok hele det landet som tilhørte amorittene, det folket som bodde der.

22. Hele amorittenes land inntok de, like fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.

23. Slik har Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort for sitt folk Israel. Og nå vil du ta deres land til din eiendom?

24. Er det ikke så, at det som din gud Kamosj lar deg få, det tar du i eie, og alt det Herren vår Gud rydder for oss, det tar vi i eie?

25. Er vel du bedre enn Balak, Sippors sønn, Moabs konge? Trettet vel han med Israel eller førte krig mot dem?

26. Nå har Israel bodd tre hundre år i Hesjbon og byene som tilhører det, og i Aroer med tilhørende byer og i alle de byer som ligger ved Arnons bredder. Hvorfor har dere da ikke tatt dem tilbake i hele denne tiden?

27. Jeg har ikke gjort deg noe ondt. Men du gjør nå urett mot meg ved å angripe meg. Herren, han som er dommer, han skal dømme i dag mellom Israels barn og Ammons barn.

28. Men ammonittenes konge hørte ikke på det som Jeftas sendebud bar fram til ham.

29. Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han dro fram gjennom Gilead og Manasse og videre til Mispa i Gilead. Og fra Mispa i Gilead dro han fram mot Ammons barn.

30. Og Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: Dersom du gir Ammons barn i min hånd,

31. da skal den første som går ut av døren i mitt hus og kommer imot meg når jeg kommer uskadd tilbake fra Ammons barn, høre Herren til. Jeg skal ofre ham som brennoffer*.

32. Så dro Jefta fram mot Ammons barn og kjempet mot dem, og Herren ga dem i hans hånd.

33. Han slo dem og tok fra dem landet fra Aroer til bort mot Minnit, tjue byer, og helt til Abel-Keramim. Det ble et stort mannefall, og Ammons barn ble ydmyket under Israels barn.

34. Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispa, kom hans datter ut imot ham med tamburiner og dans. Hun var hans eneste barn, han hadde ingen sønn eller datter uten henne.

35. Med det samme Jefta fikk se henne, flerret han klærne sine og sa: Å min datter! For en sorg du volder meg, og for en ulykke du fører over meg! Jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.

36. Da sa hun til ham: Far, har du gjort et løfte til Herren, så gjør med meg som du har lovt, siden Herren lot deg få hevn over fiendene dine, Ammons barn.

37. Så sa hun til sin far: Bare én ting vil jeg be deg om: La meg være fri i to måneder, så jeg kan gå ned på fjellene og gråte over min jomfrustand sammen med mine venninner.

38. Og han sa: Gjør så! Så lot han henne være fri to måneder. Hun gikk av sted med venninnene sine og gråt over sin jomfrustand på fjellene.

39. Da to måneder var omme, kom hun tilbake til sin far. Han gjorde med henne etter det løfte han hadde gitt, og hun visste ikke av mann. Så ble det en skikk i Israel:

40. År for år går Israels døtre av sted for å minnes Jeftas, gileadittens datter fire dager om året.