Dommerne bok 2 BGO

1. Så kom Herrens Engel opp fra Gilgal til Bokim og sa: «Jeg førte dere opp fra Egypt og førte dere inn i det landet Jeg tilsverget deres fedre. Og Jeg sa: ‘Aldri i evighet vil Jeg bryte Min pakt med dere.

2. Dere skal ikke slutte noen pakt med dem som bor i dette landet. Altrene deres skal dere rive ned.’ Men dere har ikke lydt Min røst. Hvorfor har dere gjort dette?

3. Derfor sa Jeg også til dere: Jeg skal ikke drive dem bort fra deres ansikt. Men de skal bli til torner i deres side, og gudene deres skal bli en snare for dere.»

4. Da Herrens Engel talte disse ordene til alle Israels barn, hevet folket sin røst og gråt.

5. Derfor kalte de dette stedet med navnet Bokim. Og der ofret de til Herren.

6. Da Josva hadde sendt folket fra seg, gikk Israels barn hver til sin egen arvedel for å ta landet i eie.

7. Slik tjente folket Herren alle Josvas levedager og i alle de dagene de eldste fikk, de som levde lenger enn Josva, de som hadde sett alle de store gjerningene Herren hadde gjort for Israel.

8. Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, døde da han var 110 år gammel.

9. De gravla ham innenfor grensen for arven hans i Timnat-Heres, i Efraimfjellene, på nordsiden av Ga’asjfjellet.

10. Da hele dette slektleddet var forenet med sine fedre, vokste det opp et annet slektsledd etter dem. De kjente verken Herren eller de gjerningene Han hadde gjort for Israel.

11. Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og de dyrket Ba’alene.

12. De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av landet Egypt. De fulgte andre guder blant gudene til de folkene som bodde rundt dem. De tilba dem, og de egget Herren til vrede.

13. De forlot Herren og tjente Ba’al og Astartene.

14. Herrens vrede ble opptent mot Israel. Derfor overga Han dem i røveres hånd, og de plyndret dem. Han overga dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt dem, så de ikke lenger kunne holde stand overfor sine fiender.

15. Hvor de enn dro ut, var Herrens hånd imot dem til det onde, slik Herren hadde sagt, og slik Herren hadde sverget det skulle gå dem. Og de kom i stor trengsel.

16. Da oppreiste Herren dommere som fridde dem ut av grepet til dem som plyndret dem.

17. Men heller ikke dommerne sine ville de høre på, og de drev hor med andre guder og tilba dem. De var snare til å vende seg bort fra den veien deres fedre hadde vandret i lydighet mot Herrens bud. De gjorde ikke som dem.

18. Da Herren oppreiste dommere for dem, var Herren med dommeren og fridde Israel ut fra deres fienders hånd, alle dommerens levedager. For Herren ble fylt av medynk med deres nød, som de havnet i på grunn av dem som undertrykte dem og plaget dem.

19. Da dommeren var død, skjedde det: De ble forvent og ble enda mer fordervet enn sine fedre. De fulgte andre guder, dyrket og tilba dem. De sluttet verken med sine gjerninger eller sitt trass.

20. Da ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han sa: «Fordi dette folket har brutt Min pakt, som Jeg bød deres fedre, og ikke har lydt Min røst,

21. skal heller ikke Jeg lenger drive noen bort fra deres ansikt, av de folkeslagene som Josva lot være igjen da han døde.

22. Jeg skal sette Israel på prøve ved dem for å se om de vil holde fast på Herrens vei og vandre på den slik deres fedre gjorde, eller ikke.»

23. Derfor lot Herren disse folkeslagene bli værende, uten å drive dem ut med det samme. Han overga dem heller ikke i Josvas hånd.