Klagesangene 1 N78BM

1. Å, hvor ensom hun sitter, byen som før var ¬så folkerik. Hun som var stor blant ¬folkene, sitter nå som enke. Fyrstinnen blant landene må gjøre tvangsarbeid.

2. Hun gråter sårt om natten, tårene renner på hennes kinn. Blant alle sine elskere har hun ingen som trøster. Alle vennene har sviktet og er blitt hennes fiender.

3. Bort fra landet er Juda ført, ut av nød og tung trelldom. Nå bor hun blant folkene og finner ikke ro. Alle forfølgerne ¬nådde henne igjen midt i trengslene.

4. Veiene til Sion sørger, for det kommer ingen ¬til høytidene. Alle portene i byen er øde, og prestene der må sukke. De unge pikene er bekymret, og selv har hun bitter sorg.

5. Hennes motstandere ¬har makten, fiendene kjenner seg trygge. Herren har latt henne lide fordi hennes synder ¬var mange. Hennes barn ¬måtte gå i fangenskap, de ble ført bort av fienden.

6. Sions datter har mistet all den prakt hun hadde. Hennes stormenn ligner hjorter som ikke finner beite. Kraftløse gikk de av sted foran ham som drev dem.

7. I sin nød og hjemløshet må Jerusalem minnes all den herlighet hun hadde helt fra gammel tid. Men folket falt for fiendehånd, hun hadde ingen til å hjelpe. Fiendene så på henne og lo fordi det var ute med henne.

8. Jerusalem har syndet grovt, og derfor blir hun avskydd. Alle som æret henne, viser nå forakt, for de har sett henne naken. Selv må hun sukke ¬og vende seg bort.

9. Urenheten viser seg ¬på hennes slep; hun hadde ikke tenkt ¬det skulle ende slik. Ufattelig dypt har hun sunket, og ingen trøster henne. «Herre, se min nød, se hvordan fienden triumferer.»

10. Fienden strakte hånden ut etter alle hennes skatter. Hun måtte se at hedninger kom inn i hennes helligdom, enda du hadde nektet dem å være med i din menighet.

11. Hele hennes folk må sukke, de leter etter brød. De bytter sine skatter bort ¬mot mat for å berge livet. «Se, Herre, og legg merke til hvor foraktet jeg er.»

12. Å, alle dere som går forbi ¬på veien, gi akt og se ¬om det finnes en smerte lik den som har rammet meg, den som Herren ¬har latt meg lide på sin brennende vredes dag.

13. Herren sendte ild fra det høye, den gikk meg ¬gjennom marg og ben. Han spente ut garn ¬for mine føtter og støtte meg tilbake. Han har gjort meg ensom ¬og forlatt, jeg lider hele dagen.

14. Han voktet på mine synder, som var knyttet sammen ¬i hans hånd. De lå som et åk på min nakke og har knekket min kraft. Herren har gitt meg i hendene ¬på folk som jeg ikke kan stå meg imot.

15. Herren har slått vrak på alle de helter ¬som fantes hos meg. Han kalte sammen ¬en flokk imot meg, han ville knuse ¬mine unge menn. I vinpressen har Herren tråkket Juda, den unge jomfru.

16. Dette er det jeg gråter for, tårene strømmer fra mine øyne. De som kunne trøste ¬og gi meg livsmot, er langt borte fra meg. Det er ute med mine barn, fienden var for sterk.

17. Sion strekker hendene ut, men det er ingen ¬som trøster henne. Til strid mot Jakob ¬har Herren mønstret alle hans fiender ¬rundt omkring. Av dem er Jerusalem ¬blitt avskydd som en uren kvinne.

18. Herren har handlet rettferdig, for jeg har trosset hans bud. Hør på meg, alle folk, og se hvor smertelig jeg lider. Mine unge piker og gutter måtte gå i fangenskap.

19. Jeg ropte på mine elskere, men de sviktet meg. Mine prester og mine eldste omkom her i byen, mens de lette etter mat for å berge livet.

20. Herre, se, jeg er i nød, det gjærer i mitt indre. Hjertet vender seg i meg, fordi jeg var trassig og ulydig. Ute har sverdet ¬drept mine barn, inne i huset rår døden.

21. De hører at jeg sukker, og ingen trøster meg. Alle mine fiender ¬hører om min ulykke og gleder seg over ¬at du har voldt den. La den komme, ¬den dagen du varslet, så det går dem like ille som meg.

22. La all deres ondskap ¬komme deg for øye! Gjør med dem ¬som du gjorde med meg på grunn av alle mine synder. For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.