Klagesangene 2 N11BM

1. I vrede dekker Herren datter Sion med mørke skyer! Han har kastet Israels pryd fra himmelen ned på jorden. Han tenkte ikke på sin fotskammel på sin vredes dag. Bet ב

2. Herren slukte beitemarkene i Jakob, han sparte ingen av dem. I sinne rev han ned hver festning hos datter Juda, jevnet dem med jorden, vanæret riket og høvdingene. Gimel ג

3. I brennende vrede hogg han av hvert horn i Israel. Han trakk sin høyre hånd tilbake da fienden kom. I Jakob brant han som en flammende ild som fortærte alt omkring seg. Dalet ד

4. Som fienden spente han buen, sto klar med sin høyre hånd, som motstanderen drepte han alt som ga øyet glede. Han øste harme ut som ild over teltet til datter Sion. He ה

5. Herren ble en fiende. Han slukte Israel, slukte alle borgene, gjorde ende på festningene og dynget datter Juda ned med sorg og savn. Waw ו

6. Han raserte sin hytte som en snauer en hage, gjorde ende på høytidsstedet. Herren lar høytid og sabbat bli glemt i Sion. I harme og vrede har han foraktet konge og prest. Zajin ז

7. Herren forkastet sitt alter, vraket sin helligdom. Borgmurene i byen ga han i fiendens hender. De ropte høyt i Herrens hus som på en høytidsdag. Het ח

8. Herren besluttet å ødelegge muren rundt datter Sion. Han strakte målesnoren og rev ned, lot ikke hånden ligge. Slik lot han voll og mur sørge. Begge falt. Tet ט

9. Portene har sunket i jorden. Bommene har han brutt i stykker. Konge og stormenn er i fremmed land. Det finnes ingen lov, selv ikke profetene får syn fra Herren. Jod י

10. Sions eldste sitter tause på jorden. De har kastet støv på hodet, kledd seg i sekkestrie. Jentene i Jerusalem bøyer hodet mot jorden. Kaf כ

11. Øynene er såre av gråt, magen er urolig, gallen helles ut på jorden. Folket, min datter, er knust, småbarn og spedbarn forgår på gatene i byen. Lamed ל

12. De spør mødrene sine: «Hvor er brød og vin?» Lik sårede segner de om på gatene i byen, livet ebber ut på mors fang. Mem מ

13. Hva skal jeg si til deg, hva ligner du, datter Jerusalem? Hva skal jeg ligne deg med, datter Sion, for å trøste deg, unge jente? Skaden din er stor som havet, hvem kan helbrede deg? Nun נ

14. Det profetene dine så, var bare løgn og blendverk. De viste deg ikke din skyld, vendte ikke din skjebne. Budskapet deres kom fra falske, forførende syner. Samek ס

15. Alle som går forbi deg, slår hendene sammen, de plystrer og rister på hodet av datter Jerusalem. Var det om denne byen folk sa: Fullkommen i skjønnhet, en glede for hele jorden? Pe פ

16. Alle fiender gaper mot deg. De plystrer hånlig og skjærer tenner. De sier: Vi har slukt henne. Dette er dagen vi ventet på; endelig fikk vi se den! Ajin ע

17. Herren har gjort som han tenkte, han har oppfylt ordet sitt, det han har kunngjort fra gammel tid. Han rev ned uten skånsel, lot din motstander glede seg og løftet fiendens horn. Tsade צ

18. Hjertet roper til Herren. La tårene renne som bekker, du mur rundt datter Sion, både dag og natt! Unn deg ikke hvile, la ikke øyet få ro! Qof ק

19. Stå opp, rop høyt om natten, rop ved hver nattevakt. Øs ut ditt hjerte som vann for Herrens ansikt. Løft hendene til ham for livet til småbarna dine, som forgår av sult på alle gatehjørner. Resj ר

20. Se, Herre, se hvem du har gjort dette med! Skal kvinner spise barna sine, småbarna de bærer på armen? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom? Sjin ש

21. Unge og gamle ligger på bakken ute i gatene. Mine unge jenter og gutter har falt for sverd. Du drepte dem på din vredes dag, du slaktet uten skånsel. Taw ת

22. Slik du samler folket en høytidsdag, kalte du sammen redsler fra alle kanter. Ingen slapp unna, ingen overlevde på Herrens vredesdag. Dem jeg hadde båret og fostret, gjorde fienden ende på.