Klagesangene 2 N78BM

1. Å, hvor Herren i sin vrede har hyllet Sion ¬i mørke skyer. Han har kastet Israels pryd fra himmelen ned på jorden. Sin fotskammel ¬kom han ikke i hu på sin vredes dag.

2. Herren har uten skånsel ødelagt alle Jakobs bosteder. I sin harme rev han ned alle festningene ¬for folket i Juda. Han jevnet dem med jorden og vanæret riket ¬og dets stormenn.

3. I brennende vrede hogg han av hvert horn i Israel. Da fienden rykket fram, trakk han sin høyre hånd ¬tilbake. I Jakob tente han en ild som flammet opp og fortærte rundt omkring.

4. Som en fiende spente han buen og løftet sin høyre hånd. Som en motstander drepte han alt det vi frydet oss over å se. Over Sion-datterens telt øste han sin harme ut som ild.

5. Herren viste seg som en fiende og gjorde ende på Israel. Han ødela alle borgene ¬i landet og utslettet festningene. Sorg og sut hopet han opp over Judas datter.

6. Han herjet sin hytte ¬som en ribber en hage, tilintetgjorde sitt samlingssted. Herren lot folk på Sion glemme både høytid og sabbat. I sin harme og vrede har han vanæret konge og prest.

7. Herren forkastet sitt alter og oppgav sin helligdom. Borgmurene i byen overgav han i fiendens hånd. De ropte høyt i Herrens hus som på en høytidsdag.

8. Herren satte seg fore å ødelegge muren ¬for Sions datter. Han strakte målesnoren ut for å rive ned og trakk ikke hånden tilbake. Han spredte sorg ¬over voll og mur, og nå er de sunket sammen.

9. Byens porter er sunket i jorden, bommene har han sprengt ¬og knust. Konge og stormenn ¬er i fremmed land, det er ingen rettledning å få. Profetene får ikke lenger syner fra Herren.

10. De eldste i folket på Sion sitter tause på jorden. De strør mold på hodet og binder sørgeplagg om livet. De unge piker i Jerusalem bøyer sitt hode mot jorden.

11. Øynene mine forgår av gråt, det gjærer i mitt indre. Mitt mot og min kraft er borte fordi mitt folk er brutt sammen, for både barn og spedbarn siger om i byens gater.

12. De roper til sine mødre: «Hvor blir det av brød og vin?» De siger om som sårede i byens gater og trekker sitt ¬siste åndedrag ved sine mødres bryst.

13. Hvordan skal jeg tale til deg, hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hvilken sammenligning ¬skal jeg bruke, for å trøste deg, Sion, ¬du unge jomfru? For din skade er stor ¬som havet, hvem kan lege deg?

14. Løgn og bedrag var synene som dine profeter forkynte deg. De åpenbarte ikke din skyld, så de kunne vende din lagnad. Nei, tomme, ¬villedende spådomsord fikk de om deg i synene sine.

15. Alle som drar forbi på veien, slår hendene sammen ¬når de ser deg. De spotter Jerusalems datter og rister på hodet av henne: «Er dette den byen som ble kalt den fullkomne skjønnhet, ¬en fryd for all verden?»

16. Alle dine fiender spiler opp gapet mot deg. De piper, skjærer tenner ¬og sier: «Vi har utslettet henne. Ja, dette er dagen vi ventet på, vi har fått oppleve den.»

17. Herren har gjort det han tenkte, han har oppfylt det ord som han forkynte ¬for lenge siden. Uten skånsel rev han ned. Han lot fienden more seg ¬over deg og løftet ¬dine motstanderes horn.

18. Rop av hjertet til Herren, klag din nød, du Sions datter! La tårene strømme som bekker både dag og natt! Unn deg ikke hvile, la ikke ditt øye få ro!

19. Stå opp, rop høyt om natten, når nattevaktene begynner. La det komme fram for Herren, det som fyller ditt hjerte. Løft dine hender til ham og be om livet ¬for dine småbarn, som utmattet av sult siger om på alle gatehjørner.

20. Se, Herre, og legg merke til hvem du behandler så ille. Skal kvinner spise sine barn, de små som de bærer på armen? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?

21. Unge og gamle ligger på jorden, midt i gatene. Mine unge piker og gutter er nå falt for sverd. Du drepte dem ¬på din vredes dag, da du slaktet uten skånsel.

22. Som du samler folket ¬på en festdag, slik sendte du redsler ¬mot meg. Ingen slapp unna ¬og berget seg på Herrens vredes dag. Barna som jeg ¬hadde båret og fostret, gjorde fienden ende på.