Klagesangene 4 BGO

1. Se, hvor matt gullet er blitt! Se, hvor forandret det fine gullet er blitt! Steinene i helligdommen ligger spredt ved alle gatehjørner.

2. De dyrebare Sions barn, mer verdifulle enn fint gull, se, hvordan de blir regnet som leirkar, et verk av pottemakerens hender!

3. Selv sjakalene stiller seg fram med juret for å la sine unger suge. Men mitt folks datter er blitt grusom, som strutser i ødemarken.

4. Spedbarnets tunge kleber seg til ganen av tørst. De små barna ber om brød, men ingen deler det ut til dem.

5. De som spiste lekre retter, ligger forlatt på gatene. De som ble oppfostret i skarlagen, griper tak i askehauger.

6. Straffen over misgjerningen til mitt folks datter ble større enn straffen over Sodomas synd. Den ble ødelagt på et øyeblikk, uten at noen løftet en hånd.

7. Hennes nasireere var renere enn snø og hvitere enn melk. De var rødere på kroppen enn koraller, de lignet safir.

8. Nå ser de ut som de er svartere enn sot. De blir ikke gjenkjent på gatene. Huden kleber seg til deres bein, den er blitt tørr som tre.

9. De som falt for sverdet, har det bedre enn de som dør i hungersnød. For de tæres bort og ødelegges fordi marken ikke gir sin grøde.

10. Barmhjertige kvinner kokte sine barn med egne hender. De ble mat for dem mens mitt folks datter ble knust.

11. Herren har oppfylt sin harme, utøst sin brennende vrede. Han tente en ild i Sion, den fortærte hennes grunnvoller.

12. Kongene på jorden og alle som bor i verden, trodde ikke at noen motstander eller fiende kunne komme inn gjennom portene i Jerusalem.

13. Likevel skjedde det, på grunn av profetenes synder og prestenes misgjerninger. De utøste rettferdiges blod midt i byen.

14. De ravet som blinde på gatene og var blitt urene med blod, så ingen kunne røre deres klær.

15. De ropte til dem: «Gå vekk, dere urene! Gå unna, gå unna, rør oss ikke!» Da de flakket og vandret omkring, ble det sagt blant folkeslagene: «De får ikke bo her lenger.»

16. Herren selv spredte dem. Han ser ikke til dem lenger. De tar ikke hensyn til prestene, og viser ingen nåde mot de eldste.

17. Likevel sviktet våre øyne, vi så forgjeves etter noen til å hjelpe oss. Fra vårt vakttårn så vi etter et folkeslag som likevel ikke kunne frelse oss.

18. De voktet på våre skritt så vi ikke kunne gå i våre gater. Vår ende var nær. Våre dager var omme, for vår ende var kommet.

19. Våre forfølgere var raskere enn ørnene under himmelen. De forfulgte oss på fjellene og lå i bakhold i ødemarken.

20. Livsånden i vår nese, Herrens salvede, ble fanget i deres fallgraver. Vi sa om ham: «I hans skygge vil vi leve blant folkeslagene.»

21. Fryd deg og vær glad, du Edoms datter, du som bor i landet Us! Også til deg skal begeret komme, og du skal bli drukken og kle deg naken.

22. Straffen for din misgjerning er fullført, du Sions datter. Han skal ikke lenger sende deg i fangenskap. Han skal straffe din misgjerning, du Edoms datter. Han skal avsløre dine synder.