Klagesangene 4 N78BM

1. Å, hvor gullet har mistet ¬sin glans, det fine gull er skjemt. De hellige steinene ¬ligger strødd på alle gatehjørner.

2. Å, Sions gjeve sønner, verd sin vekt i rent gull, nå aktes de bare som leirkar, som pottemakeren har laget.

3. Selv sjakaler holder juret fram, så ungene får suge. Men kvinnene i mitt folk ¬er hjerteløse, de ligner strutsen på øde sletter.

4. Spedbarnas tunge henger fast ved ganen fordi de tørster. Småbarna tigger om brød, men ingen gir dem en bit.

5. De som før spiste fine retter, ligger forkomne på gatene. De som før ble båret ¬på skarlagen, ligger nå på søppeldyngen.

6. Det mitt folk ¬har gjort seg skyldig i, er verre enn synden i Sodoma, som ble lagt i grus ¬på et øyeblikk uten at noen løftet en hånd.

7. Sions høvdinger var renere ¬enn snø og hvitere enn melk. Deres kropp var rødere ¬enn koraller, de så ut som safir.

8. Nå ser de svartere ut enn sot, en kan ikke kjenne dem igjen ¬på gaten. De er bare skinn og ben, huden er blitt tørr som knusk.

9. De som falt for sverd, ¬var bedre stilt enn de som sultet i hjel; for de tærtes bort og døde fordi jorden ikke gav grøde.

10. Kvinner som før var milde ¬og kjærlige, kokte sine egne barn. Barna ble til føde for dem da mitt folk ble knust.

11. Herren gav sin harme fritt løp og utøste sin brennende vrede. På Sion tente han en ild som fortærte alt til grunnen.

12. Ingen konge på jorden, nei, ingen i hele verden kunne tro at en motstander ¬eller fiende ville komme inn ¬gjennom Jerusalems porter.

13. Det skjedde ¬fordi profetene syndet og prestene førte skyld ¬over seg. Blodet av rettferdige menn lot de flyte midt i byen.

14. Som blinde streifet de omkring i gatene, tilsølt av blod, så ingen kunne røre klærne de hadde på seg.

15. «Av veien! Uren!» ¬ropte folk til dem. «Av veien, av veien! Ikke rør!» Når de flykter ¬og flakker omkring, sies det blant folkeslagene: «De får ikke bli her lenger.»

16. Herren selv har spredt dem, han enset dem ikke lenger. De tok ikke hensyn til prestene og hadde ingen medynk ¬med de gamle.

17. Vi stirret fremdeles etter hjelp til øynene ble såre, ¬men forgjeves. Fra vårt vakttårn ¬speidet vi etter et folk som likevel ikke kunne hjelpe.

18. De lurte på våre fottrinn, så vi ikke kunne gå på gatene. Vår ende var nær, ¬vår tid var omme, ja, vår siste stund var kommet.

19. De som forfulgte oss, ¬var raskere enn ørner i flukt ¬under himmelen. Over fjellene jaget de oss, i ødemarken lurte de på oss.

20. Vår livsånde, Herrens salvede, ble fanget i deres fallgraver. Det var om ham vi tenkte: «I ly av ham ¬skal vi leve blant folkene.»

21. Fryd og gled deg, ¬Edoms datter, du som bor i landet Us. Også til deg ¬skal det rekkes et beger; du skal bli drukken ¬og kle deg naken.

22. Din skyld er betalt, ¬du Sions datter, han vil ikke føre deg ¬bort igjen. Men din misgjerning ¬straffer han, Edom, dine synder avslører han.