Lukas’ evangelium 1 NB

1. Ettersom mange alt har tatt seg fore å nedtegne historien om de ting som er blitt fullført blant oss,

2. slik de har overgitt det til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere,

3. så har også jeg nå gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av, og besluttet meg for å skrive det ned i sammenheng for deg, gjeveste Teofilus,

4. for at du skal lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommene er som du er blitt undervist i.

5. I de dager, da Herodes* var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarja, av Abias skift. Hans kone var av Arons døtre, og hun hette Elisabet.

6. Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter.

7. De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene.

8. Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud,

9. at det falt på ham ved loddtrekning - slik skikken var i prestetjenesten - å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.

10. Hele folkemengden sto utenfor og ba i røkofferets stund.

11. Da viste en Herrens engel seg for ham, han sto på høyre side av røkofferalteret.

12. Sakarja ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham.

13. Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarja! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.

14. Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel.

15. For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv,

16. og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud.

17. Han skal gå foran ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal forberede et folk vel skikket for Herren.

18. Sakarja sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min kone er kommet langt opp i årene.

19. Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudet.

20. Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dagen når dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.

21. Folket sto og ventet på Sakarja og undret seg over at han drøyde så lenge i templet.

22. Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum.

23. Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, dro han hjem til sitt hus.

24. Men en tid etter dette ble hans kone Elisabet med barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

25. Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.

26. Men i den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,

27. til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

28. Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!

29. Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.

30. Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

31. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

32. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,

33. og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

34. Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?

35. Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

36. Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned.

37. For ingenting er umulig for Gud.

38. Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! - Og engelen forlot henne.

39. Men Maria brøt opp i de dager og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda.

40. Hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet.

41. Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd.

42. Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv!

43. Hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg?

44. For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd!

45. Salig er hun som trodde! For fullbyrdet skal det bli som er sagt henne av Herren.

46. Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren,

47. og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser,

48. fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

49. fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn.

50. Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

51. Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker.

52. Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små.

53. Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort.

54. Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn,

55. - slik han hadde talt til våre fedre - mot Abraham og hans ætt, til evig tid.

56. Og Maria ble hos henne omkring tre måneder. Så vendte hun hjem til sitt hus.

57. Tiden var nå kommet da Elisabet skulle føde, og hun fødte en sønn.

58. Og da hennes naboer og slektninger fikk høre at Herren hadde vist sin store miskunnhet mot henne, gledet de seg sammen med henne.

59. På den åttende dagen skjedde det så at de kom for å omskjære barnet, og de ville kalle ham Sakarja etter faren.

60. Men da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes!

61. De sa til henne: Det er da ingen i slekten din som har det navnet.

62. De gjorde så tegn til hans far for å få vite hva han ville at barnet skulle hete.

63. Han ba da om en tavle, og skrev disse ordene: Johannes er navnet hans. Og de undret seg alle.

64. Men i det samme ble hans munn åpnet og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.

65. Og det kom frykt over alle som bodde der omkring, og i hele fjellandet i Judea talte de med hverandre om alt dette som hadde hendt.

66. Alle som hørte om det, la seg det på hjertet, og de sa: Hva skal det da bli av dette barnet? For Herrens hånd var med ham.

67. Og hans far, Sakarja, ble fylt av Den Hellige Ånd, han talte profetisk og sa:

68. Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det!

69. Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,

70. slik han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn -

71. en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,

72. for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,

73. det løftet han ga Abraham, vår far, med ed,

74. om å fri oss fra våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt

75. i hellighet og rettferd for hans åsyn alle vårt livs dager.

76. Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier,

77. for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt,

78. på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss,

79. for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.

80. Men barnet vokste opp og ble sterkt i ånden. Han var i ødemarken til den dagen da han skulle stå fram for Israel.