Lukas’ evangelium 20 N11BM
1. En dag mens han underviste folket på tempelplassen og forkynte det gode budskapet, kom overprestene og de skriftlærde sammen med de eldste fram til ham
2. og spurte: «Si oss: Med hvilken fullmakt gjør du dette? Hvem er det som har gitt deg denne fullmakten?»
3. Jesus svarte: «Jeg har også noe å spørre dere om. Si meg:
4. Johannes-dåpen, var den fra himmelen eller fra mennesker?»
5. De rådslo med hverandre og sa: «Om vi svarer: ‘Fra himmelen’, vil han si: ‘Hvorfor trodde dere ham da ikke?’
6. Men om vi svarer: ‘Fra mennesker’, da kommer hele folket til å steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.»
7. Så svarte de at de ikke visste hvor Johannes-dåpen var fra.
(Matt 21,33–46; Mark 12,1–12)8. Jesus sa til dem: «Så sier heller ikke jeg til dere med hvilken fullmakt jeg gjør dette.»
9. Så vendte han seg igjen til folket og fortalte denne lignelsen: «En mann plantet en vinmark og forpaktet den bort til noen vinbønder. Så dro han utenlands og skulle være lenge borte.
10. Da tiden kom, sendte han en tjener til bøndene for å få sin del av avlingen. Men de skamslo tjeneren og lot ham gå tomhendt bort.
11. Likevel sendte eieren en annen tjener, men de skamslo ham også, hånte ham og lot ham gå tomhendt bort.
12. Han sendte en tredje, men også ham slo de til blods og kastet ham ut.
13. ‘Hva skal jeg nå gjøre?’ tenkte eieren av vingården. ‘Jo, jeg vil sende min egen kjære sønn. Ham vil de vel ha respekt for.’
14. Men da vinbøndene fikk se sønnen, samrådde de seg med hverandre og sa: ‘Der har vi arvingen! La oss slå ham i hjel, så blir arven vår.’
15. Dermed kastet de ham ut av vingården og slo ham i hjel. Hva skal nå vingårdens herre gjøre med dem?
16. Han skal komme og gjøre ende på disse vinbøndene og overlate vingården til andre.» Da sa de som hadde hørt på: «Det må aldri skje!»
17. Men han så på dem og sa: «Hva betyr da dette som står skrevet: Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein.
18. Hver den som faller mot denne steinen, skal bli knust. Og den som steinen faller på, skal bli smadret.»
(Matt 22,15–22; Mark 12,13–17)19. De skriftlærde og overprestene ville gjerne ha lagt hånd på ham med det samme, for de skjønte at det var dem han siktet til med denne lignelsen. Men de var redde for folket.
20. De holdt ham da under oppsikt og sendte noen ut for å spionere. De skulle gi seg ut for å være rettskafne menn og prøve å fange ham i noe han sa, så de kunne få overgitt ham til landshøvdingens makt og myndighet.
21. De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer sant om hva som er Guds vei.
22. Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren eller ikke?»
23. Men han merket baktankene deres og sa til dem:
24. «Vis meg en denar! Hvilket bilde og navn bærer den?» «Keiserens», svarte de.
25. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»
(Matt 22,23–33; Mark 12,18–27)26. De greide ikke å fange ham i ord mens folket hørte på, og de undret seg over svaret hans og tidde.
27. Noen saddukeere kom til ham, det er de som nekter for at det finnes noen oppstandelse. De la et spørsmål fram for ham.
28. «Mester», sa de, «Moses har gitt oss denne forskriften: Om en mann har en gift bror som dør barnløs, da skal han gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe.
29. Nå var det sju brødre. Den eldste tok seg en kone, men døde barnløs.
30. Den nest eldste giftet seg da med henne,
31. så den tredje, og slik med alle sju; de døde uten å etterlate seg barn.
32. Til sist døde også kvinnen.
33. Når de står opp igjen, hvem av dem skal da få henne til kone? Alle sju har jo vært gift med henne.»
34. Jesus svarte dem: «Menneskene i denne verden gifter seg og blir giftet bort.
35. Men de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de verken gifter seg eller blir giftet bort,
36. for de kan ikke lenger dø. De er som engler, og de er Guds barn, for de er barn av oppstandelsen.
37. Men at de døde står opp, har Moses også vist i fortellingen om tornebusken, når han kaller Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
38. Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.»
39. Da sa noen av de skriftlærde: «Mester, du svarte godt.»
(Matt 22,41–46; Mark 12,35–37)40. Og de våget ikke å stille ham flere spørsmål.
41. Jesus spurte dem: «Hvordan kan en si at Messias er Davids sønn?
42. David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd
43. til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter.
(Mark 12,38–40)44. David kaller ham altså herre, hvordan kan han da være Davids sønn?»
45. Mens alt folket hørte på, sa han til disiplene:
46. «Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper og liker at folk hilser dem på torget. De elsker å sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper.
47. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»