Lukas’ evangelium 23 N11BM

1. Hele forsamlingen brøt nå opp og førte ham til Pilatus.

2. Der begynte de å anklage ham. De sa: «Vi har funnet at denne mannen fører folket vårt på avveier: Han vil hindre at vi betaler skatt til keiseren, og han gir seg ut for å være Messias, altså konge.»

3. Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?» «Du sier det», svarte Jesus.

4. Da sa Pilatus til overprestene og folkemengden: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.»

5. Men de sto på sitt og sa: «Han hisser opp folket i hele Judea med sin lære. Han begynte i Galilea og er kommet helt hit.»

6. Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var galileer,

7. og da han fikk vite at han hørte inn under domsmakten til Herodes, sendte han Jesus over til ham, for også Herodes var i Jerusalem i de dagene.

8. Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde hørt om ham og lenge ønsket å treffe ham. Og nå håpet han å få se Jesus gjøre et tegn.

9. Han stilte ham mange spørsmål, men Jesus svarte ikke et ord.

10. Overprestene og de skriftlærde sto der også og kom med sterke anklager mot ham.

11. Herodes viste ham forakt og hånte ham sammen med soldatene sine. Han la en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus.

12. Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre.

13. Pilatus kalte sammen overprestene, rådsmedlemmene og folket

14. og sa til dem: «Dere har ført denne mannen fram for meg og sagt at han villeder folket. Nå har jeg forhørt ham i deres nærvær og kan ikke se at mannen er skyldig i noe av det dere anklager ham for.

15. Det kan heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Altså har han ikke gjort noe som fortjener dødsstraff.

16. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.»

17. {{Men til høytiden måtte han gi dem en fange fri.}}

18. Da ropte de alle som en: «Bort med ham! Gi oss Barabbas fri!»

19. – Barabbas var en mann som hadde blitt fengslet for opptøyer i byen og for mord.

20. Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri.

21. Men de ropte tilbake: «Korsfest! Korsfest ham!»

22. For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.»

23. Men de presset på og forlangte med høye skrik at han skulle korsfestes. Og skriket deres fikk overtaket.

24. Da felte Pilatus dommen; det skulle bli som de krevde.

25. Han løslot den de ba om, han som var fengslet for opptøyer og mord. Men Jesus overga han, så de fikk sin vilje.

26. Så førte de ham bort. På veien grep de tak i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne. De la korset på ham for at han skulle bære det etter Jesus.

27. En stor folkemengde fulgte med, blant dem mange kvinner som jamret og gråt over ham.

28. Men Jesus snudde seg mot dem og sa: «Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres.

29. For det kommer dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke ga die!’

30. Da skal de si til fjellene: ‘Fall over oss!’ og til haugene: ‘Skjul oss!’

31. For gjør de slik med det grønne treet, hvordan skal det da gå med det tørre?»

32. Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham.

33. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre.

34. {{Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»}} Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg.

35. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst», sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!»

36. Også soldatene hånte ham. De kom og rakte vineddik opp til ham

37. og sa: «Er du jødenes konge, så frels deg selv!»

38. For det var satt en innskrift over ham: «Dette er jødenes konge.»

39. En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!»

40. Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg?

41. For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.»

42. Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!»

43. Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»

44. Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time,

45. for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten,

46. og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.

47. Men da offiseren så det som hendte, priste han Gud og sa: «Denne mannen var sannelig rettferdig!»

48. Og folkemassene som hadde samlet seg for å se på, slo seg for brystet da de så det som skjedde, og vendte hjemover.

49. Men alle de som kjente ham, sto på avstand og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.

50. Nå var det en rådsherre ved navn Josef, en god og rettskaffen mann,

51. som ikke hadde vært med på det de andre hadde vedtatt og satt i verk. Han var fra Arimatea, en by i Judea, og han ventet på at Guds rike skulle komme.

52. Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp.

53. Og Josef tok Jesu kropp ned, svøpte den i et linklede og la ham i en grav som var hugget ut i bergveggen, og som det ennå ikke var lagt noen i.

54. Det var forberedelsesdagen, like før sabbaten begynte.

55. De kvinnene som var kommet med ham fra Galilea, fulgte etter. De så graven og hvordan Jesu kropp ble lagt der.

56. Så gikk de hjem og laget i stand velluktende oljer og salver. På sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde.