Lukas’ evangelium 9 N11BM

1. Han kalte sammen de tolv og ga dem myndighet over alle onde ånder og makt til å lege sykdommer.

2. Så sendte han dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke.

3. Og han sa til dem: «Ta ikke noe med dere på veien, verken stav eller veske eller brød eller penger, og heller ikke to kjortler.

4. Har dere tatt inn i et hus, så bli boende der til dere drar videre.

5. Men er det noen som ikke vil ta imot dere, skal dere dra bort fra den byen og riste støvet av føttene. Det skal være et vitnesbyrd mot dem.»

6. Så dro de ut og gikk fra landsby til landsby, og overalt forkynte de det gode budskapet og helbredet syke.

7. Landsfyrsten Herodes fikk høre om alt det som hendte, men visste ikke hva han skulle tro. For noen sa at Johannes var blitt reist opp fra de døde,

8. andre at det var Elia som hadde vist seg, og andre igjen at det var en av de gamle profetene som var stått opp.

9. Men Herodes sa: «Johannes har jeg latt halshugge. Hvem er da han som jeg hører slike ting om?» Og han ville gjerne møte ham.

10. Apostlene vendte tilbake og fortalte Jesus alt det de hadde gjort. Da tok han dem med og trakk seg tilbake, bortover mot en by som heter Betsaida, for å være alene med dem.

11. Men folk fikk vite det og fulgte etter. Han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og han helbredet dem som trengte å bli friske.

12. Da det led mot kveld, kom de tolv til ham og sa: «Send folket fra deg, så de kan dra til landsbyene og gårdene her omkring for å få tak over hodet og finne noe å spise. Her er vi jo på et øde sted.»

13. Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» «Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker», sa de, «hvis vi da ikke selv skal gå og kjøpe mat til alle disse menneskene»

14. – det var omkring fem tusen menn. Så sa han til disiplene: «La dem sette seg ned i grupper på femti.»

15. De gjorde som han sa, og lot alle sette seg.

16. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og velsignet dem. Deretter brøt han dem og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til mengden.

17. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp stykkene som var til overs etter dem, tolv kurver i alt.

18. En gang var han alene og ba. Bare disiplene var med ham. Da spurte han dem: «Hvem sier folk at jeg er?»

19. «Døperen Johannes», svarte de, «men noen sier Elia og andre at en av de gamle profetene er stått opp.»

20. «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Guds Messias.»

21. Men han forbød dem strengt å si dette til noen.

22. Han sa: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og den tredje dagen skal han reises opp.»

23. Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.

24. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.

25. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne?

26. For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.

27. Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike.»

28. Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be.

29. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite.

30. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia.

31. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem.

32. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham.

33. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa.

34. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt.

35. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»

36. Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.

37. Neste dag, da de kom ned fra fjellet, ble han møtt av en stor folkemengde.

38. En mann i mengden ropte: «Mester, jeg ber deg: Se til sønnen min, han er det eneste barnet jeg har!

39. Rett som det er, tar en ånd tak i ham. Den setter i et skrik og river og sliter i ham så han fråder. Den tar nesten livet av ham før den endelig slipper ham.

40. Jeg ba disiplene dine drive den ut, men de var ikke i stand til det.»

41. Da sa Jesus: «Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere og holde ut med dere? Kom hit med sønnen din!»

42. Mens gutten ennå var på vei fram, kastet den onde ånden ham over ende og rev og slet i ham. Da truet Jesus den urene ånden og helbredet gutten og ga ham tilbake til faren.

43. Og alle var overveldet av Guds storhet. Mens alle undret seg over alt han gjorde, sa han til disiplene:

44. «Hør nøye etter hva jeg nå sier: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender.»

45. Men de skjønte ikke dette ordet; det var skjult for dem, så de ikke kunne fatte det. Og de våget ikke å spørre ham om det han hadde sagt.

46. Disiplene begynte å gjøre seg tanker om hvem som kunne være den største av dem.

47. Men Jesus skjønte hva de tenkte i hjertet. Han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg

48. og sa til dem: «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor.»

49. Da grep Johannes ordet: «Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er i følge med oss.»

50. Men Jesus svarte: «Dere skal ikke hindre ham! Den som ikke er mot dere, er med dere.»

51. Da tiden kom og Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han ansiktet mot Jerusalem; det var dit han ville dra.

52. Han sendte bud foran seg, og de dro av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly.

53. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem.

54. Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?»

55. Men han snudde seg og talte strengt til dem. {{«Dere vet ikke hva slags ånd dere er av», sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»}}

56. Så dro de til en annen landsby.

57. Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.»

58. Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»

59. Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.»

60. Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»

61. Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.»

62. Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»