Lukas’ evangelium 9 NB

1. Han kalte sammen de tolv og ga dem makt og myndighet over alle onde ånder, og til å helbrede sykdommer.

2. Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke.

3. Han sa til dem: Ta ikke noe med på veien, verken stav eller sekk eller brød eller penger! Heller ikke skal dere ha to kapper hver.

4. I det huset hvor dere tar inn, skal dere bli, og derfra skal dere dra videre.

5. Men er det noen som ikke vil ta imot dere, så gå ut fra den byen. Og dere skal riste støvet av føttene til et vitnesbyrd mot dem.

6. De gikk så ut og dro fra by til by, og de forkynte evangeliet og helbredet folk overalt.

7. Fjerdingsfyrsten Herodes fikk høre om alt det som skjedde. Han ble meget usikker, fordi det ble sagt av noen at Johannes var reist opp fra de døde.

8. Men andre sa at Elia hadde vist seg, andre igjen at en av profetene, en av de gamle, var stått opp.

9. Og Herodes sa: Johannes lot jeg halshogge, men hvem er så han som jeg hører slike ting om? Og han søkte å få se ham.

10. Apostlene kom tilbake og fortalte ham alt det de hadde gjort. Han tok dem da med seg og dro seg tilbake for å være for seg selv ved en by som heter Betsaida.

11. Men folket fikk vite det og fulgte etter ham. Han tok vel imot dem og talte til dem om Guds rike. Og han helbredet dem som trengte legedom.

12. Men dagen begynte å helle. De tolv kom da til ham og sa: Send folket fra deg så de kan gå bort til landsbyene og bygdene her omkring, hvor de kan ta inn og få seg mat. For her er vi på et øde sted.

13. Han sa da til dem: Dere skal gi dem mat! Men de sa: Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker, hvis vi da ikke skulle gå bort og kjøpe mat til hele denne folkemengden!

14. For det var omkring fem tusen menn. Da sa han til disiplene sine: La dem sette seg i flokker på omkring femti.

15. De gjorde så, og fikk alle til å sette seg ned.

16. Og han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen* over dem. Og han brøt dem og ga til disiplene for at de skulle dele ut til folket.

17. Og alle spiste og ble mette. Da de samlet opp de stykkene som var blitt til overs etter dem, ble det tolv kurver.

18. Det skjedde en gang at han var alene i bønn, og disiplene var sammen med ham. Da spurte han dem: Hvem sier folk at jeg er?

19. De svarte og sa: Johannes døperen, andre sier Elia, andre igjen at en profet, en av de gamle, er stått opp.

20. Han sa til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Peter og sa: Guds Messias.

21. Men han forbød dem strengt å si dette til noen.

22. Og han sa: Menneskesønnen må lide meget og bli forkastet av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og på den tredje dagen skal han reises opp.

23. Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.

24. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det.

25. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv?

26. For den som skammer seg ved meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin og Faderens og de hellige englers herlighet.

27. Jeg sier dere for sant: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike!

28. Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, skjedde det at han tok med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be.

29. Og mens han ba, ble hans ansikt annerledes å se til, og klærne hans ble skinnende hvite.

30. Og se, to menn samtalte med ham. Det var Moses og Elia.

31. De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem.

32. Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Men da de ble fullt våkne, så de hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham.

33. Og det skjedde, idet mennene skulle skilles fra ham, at Peter sa til Jesus: Mester, det er godt at vi er her! La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia. - Han visste ikke hva han sa.

34. Mens han talte, kom det en sky og overskygget dem, og de ble forferdet da de kom inn i skyen.

35. Og det kom en røst ut fra skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!

36. Da røsten kom, så de ingen uten Jesus alene. - De tidde stille og fortalte ingen i de dager noe av det de hadde sett.

37. Det skjedde dagen etter, da de kom ned fra fjellet, at en stor folkemengde kom ham i møte.

38. Og se, en mann i mengden ropte ut og sa: Mester, jeg ber deg: Se til sønnen min, for han er min eneste!

39. Se, en ånd griper ham så han brått setter i et skrik, og den sliter i ham så han fråder. Det er bare så vidt den slipper ham, og ille farer den da med ham.

40. Jeg ba disiplene dine at de skulle drive den ut, men de maktet det ikke.

41. Jesus svarte og sa: Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere og tåle dere? Før sønnen din hit.

42. Men før gutten var kommet fram, rev og slet den onde ånden i ham. Men Jesus truet den urene ånden. Han helbredet gutten og ga ham tilbake til hans far.

43. Alle var ute av seg av undring over Guds storhet. Men mens alle undret seg over alt det han gjorde, sa han til disiplene sine:

44. Gjem disse ordene i deres ører: Menneskesønnen skal bli overgitt i menneskers hender.

45. Men de skjønte ikke dette ordet, det var skjult for dem, så de ikke kunne fatte det. Og de fryktet for å spørre ham om det han hadde sagt.

46. Men det kom opp en tanke blant dem om hvem som vel kunne være den største av dem.

47. Men Jesus visste hva for tanker de hadde i sitt hjerte, og han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg.

48. Og han sa til dem: Den som tar imot dette lille barnet for mitt navns skyld, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste iblant dere alle, han er stor!

49. Da svarte Johannes og sa: Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke er i følge med oss.

50. Men Jesus sa til ham: Forby det ikke! For den som ikke er imot dere, er for dere.

51. Og det skjedde da det led mot tiden da han skulle opptas, da vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å gå dit.

52. Han sendte bud foran seg. De dro av sted og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham.

53. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem.

54. Da disiplene hans, Jakob og Johannes, så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde?

55. Men han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av.

56. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de dro til en annen by.

57. Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går!

58. Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.

59. Men til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far.

60. Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike.

61. Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme.

62. Men Jesus sa til ham: Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.