Markus’ evangelium 11 N11BM
1. Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage og Betania ved Oljeberget, sendte Jesus to av disiplene av sted
2. og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Straks dere kommer inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som det ennå ikke har sittet noe menneske på. Løs den og før den hit!
3. Og om noen spør: ‘Hvorfor gjør dere dette?’ skal dere svare: ‘Herren har bruk for den, og han sender den straks tilbake igjen.’»
4. De gikk av sted og fant folen bundet ved en dør ut mot gaten, og de løste den.
5. Noen av dem som sto der, sa da til dem: «Hva er det dere gjør? Løser dere folen?»
6. De svarte som Jesus hadde sagt, og da fikk de gå.
7. Så førte de folen til Jesus og la kappene sine på den, og han satte seg opp.
8. Mange bredte ut kappene sine på veien, andre dekket den med grønne kvister som de hadde skåret på markene omkring.
9. Både de som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: «Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
10. Velsignet er vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste!»
(Matt 21,18–22)11. Han dro inn i Jerusalem og gikk opp på tempelplassen. Etter å ha sett seg omkring overalt, gikk han ut til Betania igjen sammen med de tolv, for det var alt blitt sent på dagen.
12. Neste dag, da de gikk fra Betania, ble Jesus sulten.
13. Langt borte så han et fikentre med løv, og han gikk for å se om han kanskje kunne finne noe på det. Men da han kom bort til det, fant han ikke annet enn blad, for det var ikke tiden for fikener.
(Matt 21,12–17; Luk 19,45–48; Joh 2,13–16)14. Da sa han til treet: «Aldri mer skal noen spise frukt av deg!» Og disiplene hans hørte det.
15. Da de kom inn i Jerusalem, gikk Jesus opp på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker,
16. og han ga ingen lov til å bære noe med seg over tempelplassen.
17. Og han lærte dem: «Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.»
18. Overprestene og de skriftlærde fikk høre dette, og de prøvde å finne ut hvordan de kunne få tatt livet av ham. For de var redd ham fordi folket var overveldet av hans lære.
(Matt 21,18–22)19. Om kvelden dro Jesus og disiplene ut av byen.
20. Da de tidlig om morgenen gikk forbi fikentreet, så de at det var visnet fra roten av.
21. Peter husket Jesu ord og sa: «Rabbi! Se, fikentreet som du forbannet, er visnet.»
22. Og Jesus svarte dem: «Ha tro til Gud!
23. Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet!’ og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, da skal det også gå slik.
24. Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det.
25. Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres.
(Matt 21,23–27; Luk 20,1–8)26. {{Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.}}»
27. Igjen kom de inn i Jerusalem. Mens han gikk omkring på tempelplassen, kom overprestene, de skriftlærde og de eldste til ham
28. og sa: «Med hvilken fullmakt gjør du dette? Eller hvem har gitt deg fullmakt til å gjøre det?»
29. Men Jesus sa til dem: «Jeg vil spørre dere om en ting. Svar meg på det, så skal jeg si dere hvilken fullmakt jeg har til å gjøre dette.
30. Johannes-dåpen, var den fra himmelen eller fra mennesker? Svar meg på det!»
31. De drøftet det med hverandre og sa: «Om vi svarer: ‘Fra himmelen’, vil han si: ‘Hvorfor trodde dere ham da ikke?’
32. Eller skal vi svare: ‘Fra mennesker’?» Men de fryktet folkemengden, for alle mente at Johannes virkelig var en profet.
33. Så svarte de: «Vi vet ikke.» Da sa Jesus til dem: «Så sier heller ikke jeg til dere med hvilken fullmakt jeg gjør dette.»