Markus’ evangelium 12 N11BM
1. Så begynte han å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vinmark og satte opp et gjerde rundt den, hogg ut en vinpresse og bygde et vakttårn. Så forpaktet han den bort til noen vinbønder og reiste utenlands.
2. Da tiden kom, sendte han en tjener til bøndene for å få sin del av avlingen.
3. Men de grep ham, skamslo ham og sendte ham tomhendt bort.
4. Siden sendte han en annen tjener til dem. Ham slo de i hodet og hånte.
5. Da sendte han enda en; ham slo de i hjel. Og slik med mange andre: Noen skamslo de, og noen drepte de.
6. Nå hadde han en eneste igjen, sin egen kjære sønn. Til sist sendte han sønnen til dem, for han tenkte: ‘Sønnen min vil de vel ha respekt for.’
7. Men vinbøndene sa til hverandre: ‘Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår.’
8. Dermed grep de ham, slo ham i hjel og kastet ham ut av vingården.
9. Hva skal nå vingårdens herre gjøre? Han skal komme og gjøre ende på vinbøndene og overlate vingården til andre.
10. Har dere ikke lest dette ordet i Skriften: Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein.
11. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne.»
(Matt 22,15–22; Luk 20,20–26)12. Da ville de gjerne ha grepet ham, for de skjønte at det var dem han siktet til med denne lignelsen. Men de var redde for folket, så de forlot ham og gikk sin vei.
13. Siden sendte de noen av fariseerne og herodianerne til ham for at de skulle fange ham i ord.
14. De kom og sa: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og ikke bryr deg om hva andre synes. For du ser ikke på person eller rang, men lærer sant om hva som er Guds vei: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være?»
15. Men Jesus gjennomskuet hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denar og la meg få se den!»
16. De ga ham en, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de.
(Matt 22,23–33; Luk 20,27–38)17. Da sa Jesus til dem: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» Og de undret seg over ham.
18. Det kom noen saddukeere til ham, de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål:
19. «Mester!» sa de, «Moses har gitt oss denne forskriften: Om en mann har en bror som dør og etterlater seg kone, men ingen barn, da skal han gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe.
20. Nå var det sju brødre. Den eldste tok seg en kone, men døde uten å etterlate seg barn.
21. Den nest eldste giftet seg da med henne, men også han døde barnløs, og på samme vis gikk det med den tredje.
22. Ingen av de sju etterlot seg barn. Sist av dem alle døde kvinnen.
23. Men i oppstandelsen, når de står opp, hvem av dem skal da ha henne som kone? Alle sju har jo vært gift med henne.»
24. Jesus svarte dem: «Dere farer vill! Og skjer ikke det fordi dere verken kjenner skriftene eller Guds makt?
25. For når de døde står opp, så verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen.
26. Men at de døde står opp – har dere ikke lest om det i Moseboken, i fortellingen om tornebusken? Gud talte til Moses og sa: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.’
(Matt 22,34–40; Luk 10,25–28)27. Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere er helt på villspor.»
28. En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?»
29. Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.
30. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’
31. Det andre er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.»
32. Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han.
33. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»
(Matt 22,41–46; Luk 20,41–44)34. Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.
35. Mens Jesus underviste på tempelplassen, tok han til orde og sa: «Hvordan kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn?
36. David selv har jo sagt ved Den hellige ånd: ‘Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter.’
(Luk 20,45–47)37. David selv kaller ham herre, hvordan kan han da være Davids sønn?» Den store folkemengden lyttet gjerne til ham,
38. og i sin undervisning sa han: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget,
39. sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper.
(Luk 21,1–4)40. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»
41. Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye.
42. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre.
43. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten.
44. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»