Markus’ evangelium 12 N78BM
1. Så begynte han å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård og satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort til noen vindyrkere og reiste ut av landet.
2. Da tiden kom, sendte han en tjener til forpakterne for å få sin del av avlingen.
3. Men de grep ham, slo ham og sendte ham tomhendt bort.
4. Siden sendte han en annen tjener til dem; ham slo de i hodet og hånte ham.
5. Da sendte han enda en av sted; ham slo de i hjel. Og slik med mange andre: Noen skamslo de, og noen drepte de.
6. Nå hadde han en eneste igjen, sin egen kjære sønn. Til slutt sendte han sønnen til dem; for han tenkte: Min sønn vil de ha respekt for.
7. Men vindyrkerne sa til hverandre: Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår.
8. Dermed grep de ham og slo ham i hjel og kastet ham ut av vingården.
9. Hva skal nå vingårdens herre gjøre? Han skal komme og gjøre ende på disse forpakterne og overlate vingården til andre.
10. Har dere ikke lest dette ordet i Skriften: Den steinen ¬bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein.
11. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne.»
(Matt 22,15–22; Luk 20,20–26)12. Da ville de gjerne ha grepet ham, for de skjønte at det var dem han siktet til med denne lignelsen. Men de var redde for folket, så de forlot ham og gikk bort.
13. Siden sendte de til ham noen av fariseerne og herodianerne for at de skulle fange ham i ord.
14. De kom og sa: «Mester, vi vet at det du sier, er sant og at du ikke bryr deg om hva andre mener. For du tar ikke hensyn til person eller rang, men lærer virkelig hva som er Guds vei. Si oss: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være?»
15. Men Jesus merket hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denar, og la meg få se den!»
16. De gav ham en, og han spurte: «Hvem er det som har sitt bilde og sitt navn her?» «Keiseren,» svarte de.
(Matt 22,23–33; Luk 20,27–38)17. Da sa han til dem: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» Da ble de helt forundret over ham.
18. Det kom noen saddukeere til Jesus – det er de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål:
19. «Mester!» sa de, «Moses har gitt oss denne forskrift: Om en mann dør og etterlater seg kone, men ingen barn, skal hans bror gifte seg med enken og gi sin bror etterkommere.
20. Nå var det sju brødre. Den eldste tok seg en hustru, men døde uten å etterlate seg barn.
21. Den nest eldste giftet seg da med henne, men også han døde barnløs, og den tredje likeså.
22. Ja, ingen av de sju etterlot seg barn. Sist av dem alle døde kvinnen.
23. Men i oppstandelsen, når de står opp, hvem skal da ha henne som hustru? Alle sju har jo vært gift med henne.»
24. Jesus svarte dem: «Dere farer vill! Og kommer ikke det av at dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt?
25. For når de døde står opp, tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen.
26. Men at de døde står opp, det har dere vel lest om i Moseboken? I fortellingen om tornebusken sier Gud til Moses: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
(Matt 22,34–40; Luk 10,25–28)27. Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere er helt på villspor.»
28. En skriftlærd, som hørte dette ordskiftet og forstod hvor godt Jesus hadde svart, gikk bort til ham og spurte: «Hva er det første av alle bud?»
29. Jesus svarte: «Det første bud er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én;
30. og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft.
31. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe bud er større enn disse to.»
32. Den skriftlærde sa til ham: «Du har rett, mester! Det er sant som du sier, at Herren er én og at det ikke er noen annen enn han.
33. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer.»
(Matt 22,41–46; Luk 20,41–44)34. Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.
35. Mens Jesus lærte på tempelplassen, tok han til orde og sa: «Hvordan kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn?
36. Selv sier jo David, drevet av Den Hellige Ånd: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter.
(Luk 20,45–47)37. David selv kaller altså Messias for herre; hvordan kan han da være Davids sønn?» Den store folkemengden lyttet gjerne til ham,
38. og mens han lærte dem, sa han: «Vokt dere for de skriftlærde; de vil gjerne gå omkring i side kapper og liker at folk hilser dem på torget.
39. De vil sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper.
(Luk 21,1–4)40. De slår til seg enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få så meget hardere dom.»
41. Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så hvordan folk la penger i den. Mange rike gav mye.
42. Men det kom også en fattig enke; hun la to småmynter, verd noen få øre.
43. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten.
44. For alle de andre gav av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»