Markus’ evangelium 14 N11BM
1. Det var nå bare to dager igjen til påske og de usyrede brøds høytid. Overprestene og de skriftlærde prøvde å finne ut hvordan de kunne gripe ham med list og få ham drept.
(Matt 26,6–13; Joh 12,1–8)2. «Men ikke under høytiden», sa de, «ellers blir det uro i folket.»
3. Jesus var i Betania hos Simon den spedalske. Mens de lå til bords, kom det inn en kvinne med en alabastkrukke med ekte og kostbar nardussalve. Hun brøt krukken og helte salven ut over hodet hans.
4. Noen som var der, sa forarget til hverandre: «Hva skal denne sløsingen med salve være godt for?
5. Salven kunne vært solgt for mer enn tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige.» Og de snakket strengt til henne.
6. Men Jesus sa: «La henne være! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.
7. De fattige har dere alltid hos dere, og dem kan dere gjøre godt imot så ofte dere vil, men meg har dere ikke alltid.
8. Hun gjorde det hun kunne. Hun har på forhånd salvet kroppen min til gravferden.
(Matt 26,14–16; Luk 22,3–6)9. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
10. Men Judas Iskariot, en av de tolv, gikk til overprestene og tilbød seg å utlevere Jesus.
(Matt 26,17–25; Luk 22,7–14.21–23)11. De ble glade da de hørte det, og lovet å gi ham penger. Fra da av søkte han en anledning til å forråde ham.
12. På den første dagen i de usyrede brøds høytid, da påskelammet ble slaktet, spurte disiplene ham: «Hvor vil du vi skal gå og gjøre i stand så du kan holde påskemåltid?»
13. Da sendte han to av disiplene sine av sted og sa til dem: «Gå inn i byen! Der vil en mann som bærer en vannkrukke, møte dere. Følg etter ham,
14. og der han går inn, skal dere si til eieren av huset: ‘Mesteren spør: Hvor er rommet der jeg kan holde påskemåltid med disiplene mine?’
15. Da skal han vise dere et stort rom ovenpå, gjort ferdig med tepper og puter. Der skal dere stelle i stand for oss.»
16. Disiplene gikk da av sted og kom inn i byen. De fant det slik som han hadde sagt, og de gjorde i stand påskemåltidet.
17. Da det ble kveld, kom Jesus dit med de tolv.
18. Mens de var til bords og spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg – en som spiser sammen med meg.»
19. Da ble de bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg?»
20. Han svarte: «Det er en av de tolv, en som dypper i fatet sammen med meg.
(Matt 26,26–29; Luk 22,15–20)21. For Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.»
22. Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Ta imot, dette er min kropp.»
23. Og han tok et beger, takket, ga dem, og de drakk alle av det.
24. Og han sa til dem: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange.
(Matt 26,30–35; Luk 22,31–34)25. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny i Guds rike.»
26. Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut mot Oljeberget.
27. Jesus sa til dem: «Dere kommer alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt.
28. Men etter at jeg er stått opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.»
29. Da sa Peter: «Om så alle vender seg bort fra deg – jeg gjør det ikke!»
30. Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: Nå i natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.»
(Matt 26,36–46; Luk 22,39–46)31. Men Peter forsikret: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg!» Det samme sa de alle.
32. Da de kom til et sted som heter Getsemane, sa han til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber!»
33. Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru,
34. og han sa til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!»
35. Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og ba om at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.
36. Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
37. Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke en eneste time?
38. Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.»
39. Igjen gikk han bort og ba med samme ord.
40. Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.
41. Han kom til dem for tredje gang og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er det avgjort. Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.
(Matt 26,47–56; Luk 22,47–53; Joh 18,2–11)42. Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.»
43. I det samme, mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, og med ham en flokk som var væpnet med sverd og stokker. De kom fra overprestene, de skriftlærde og de eldste.
44. Forræderen hadde avtalt et tegn med dem: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham og før ham bort med sikker vakt.»
45. Og da han kom, gikk han straks bort til Jesus og sa: «Rabbi!» og kysset ham.
46. Så la de hånd på ham og tok ham til fange.
47. En av dem som sto der, dro da sverdet og hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham øret.
48. Men Jesus sa til dem: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en ransmann.
49. Dag etter dag var jeg hos dere og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke! Men slik skulle skriftene oppfylles.»
50. Da forlot alle ham og flyktet.
51. En ung mann var i følge med Jesus; han hadde bare et linklede om seg. De grep ham,
(Matt 26,57–68; Luk 22,54–55.63–71; Joh 18,13–14.19–24)52. men han slapp linkledet og flyktet naken bort.
53. De førte Jesus til øverstepresten, og alle overprestene, de eldste og de skriftlærde kom sammen.
54. Men Peter hadde fulgt etter ham på avstand, helt inn på gårdsplassen hos øverstepresten. Der satt han sammen med vaktene og varmet seg ved bålet.
55. Overprestene og hele Rådet prøvde å skaffe vitneutsagn mot Jesus for å få ham dømt til døden, men de fant ikke noe.
56. Mange vitnet falskt mot ham, men vitneutsagnene deres stemte ikke overens.
57. Da sto noen fram og kom med dette falske vitneutsagnet mot ham:
58. «Vi har hørt ham si: ‘Jeg skal rive ned dette tempelet som er gjort med hender, og på tre dager bygge et annet som ikke er gjort med hender.’»
59. Men heller ikke her var det samsvar mellom vitneforklaringene.
60. Da reiste øverstepresten seg, steg fram og spurte Jesus: «Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?»
61. Men han tidde og svarte ikke et ord. Igjen spurte øverstepresten: «Er du Messias, Sønn av Den velsignede?»
62. Jesus svarte: «Jeg er det. Og dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.»
63. Da flerret øverstepresten kappen sin og sa: «Hva skal vi nå med vitner?
64. Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» Alle fant ham skyldig til å dø.
(Matt 26,69–75; Luk 22,56–62; Joh 18,15–18.25–27)65. Da ga noen seg til å spytte på ham, og de bandt for øynene hans, slo ham med knyttnevene og sa: «Nå kan du være profet!» Og vaktene gikk løs på ham med piskeslag.
66. Imens var Peter nede på gårdsplassen. En av tjenestejentene hos øverstepresten kom forbi,
67. og da hun fikk øye på Peter der han satt og varmet seg, så hun nøye på ham og sa: «Du var også med denne Jesus fra Nasaret.»
68. Men han nektet og sa: «Jeg fatter og begriper ikke hva du snakker om.» Så gikk han ut i portrommet, {{og hanen gol.}}
69. Men jenta fikk øye på ham og begynte igjen å si til dem som sto omkring: «Han er en av dem.»
70. Men han nektet på ny. Kort etter sa også de som sto der, til Peter: «Visst er du en av dem. Du er jo også galileer.»
71. Men han ga seg til å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke denne mannen dere snakker om.»
72. I det samme gol hanen for annen gang. Da husket Peter det Jesus hadde sagt til ham: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han brast i gråt.