Markus’ evangelium 14 N78BM
1. Det var nå bare to dager igjen til påske og de usyrede brøds høytid. Overprestene og de skriftlærde søkte etter en utvei til å gripe ham med list og få ham drept.
(Matt 26,6–13; Joh 12,1–8)2. «Men ikke på høytiden,» sa de, «ellers blir det oppstyr blant folket.»
3. Jesus var nå i Betania hos Simon den spedalske. Mens de satt til bords, kom det inn en kvinne med en alabastkrukke med ekte og meget kostbar nardussalve. Hun åpnet krukken og helte salven ut over hans hode.
4. Noen som var der, sa forarget til hverandre: «Hva skal denne sløsingen med salve være godt for?
5. Den kunne ha vært solgt for mer enn tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige.» Og de skjente på henne.
6. Men Jesus sa: «La henne være! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.
7. De fattige har dere alltid hos dere, og dere kan gjøre vel mot dem så ofte dere vil; men meg har dere ikke alltid.
8. Hun gjorde det hun kunne, og salvet på forhånd mitt legeme til gravferden.
(Matt 26,14–16; Luk 22,3–6)9. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
10. Men Judas Iskariot, en av de tolv, gikk til overprestene og tilbød seg å forråde Jesus.
(Matt 26,17–25; Luk 22,7–14. 21–23)11. De ble glade da de hørte det, og lovte å gi ham penger. Fra da av søkte han en anledning til å forråde ham.
12. På den første dag i de usyrede brøds høytid, da påskelammet ble slaktet, spurte disiplene ham: «Hvor vil du vi skal gå og gjøre i stand til påskemåltidet for deg?»
13. Da sendte han to disipler av sted og sa til dem: «Gå inn i byen! Der vil dere møte en mann som bærer en vannkrukke. Følg ham,
14. og der han går inn, skal dere si til mannen i huset: Mesteren spør: Hvor er rommet der jeg kan holde påskemåltid med mine disipler?
15. Da skal han vise dere en sal ovenpå med benker og puter, ferdig til måltid. Der skal dere stelle i stand for oss.»
16. Disiplene gikk da av sted og kom inn i byen. De fant det slik som han hadde sagt, og de gjorde i stand til påskemåltidet.
17. Da det var blitt kveld, kom Jesus dit med de tolv.
18. Mens de satt til bords og spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg – en som spiser sammen med meg.»
19. Da ble de bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg?»
20. Men han svarte: «Det er en av de tolv, en som dypper i fatet sammen med meg.
(Matt 26,26–29; Luk 22,15–20)21. For Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om ham; men ve det menneske som forråder ham! Det hadde vært bedre for det mennesket om han aldri var født.»
22. Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket, brøt det, gav dem og sa: «Ta dette! Dette er mitt legeme.»
23. Og han tok en kalk, takket, gav dem, og de drakk alle av den.
24. Og han sa: «Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange.
(Matt 26,30–46; Luk 22,39–46)25. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny i Guds rike.»
26. Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
27. Jesus sa til dem: «Dere skal alle vende dere fra meg, for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden ned, så hjorden blir spredt.
28. Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.»
29. Da sa Peter: «Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.»
30. Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.»
31. Men Peter forsikret: «Om jeg så skal dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg!» Det samme sa de alle.
32. De kom til et sted som heter Getsemane. Da sa han til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber!»
33. Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru,
34. og han sa til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!»
35. Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og bad at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.
36. Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
37. Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste time?
38. Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.»
39. Så gikk han bort på ny og bad med de samme ord.
40. Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.
41. Han kom til dem for tredje gang og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er det avgjort. Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.
(Matt 26,47–56; Luk 22,47–53; Joh 18,2–11)42. Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.»
43. I det samme, mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, og med ham en flokk som var væpnet med sverd og stokker; de kom fra overprestene, de skriftlærde og de eldste.
44. Forræderen hadde avtalt et tegn med dem: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham og før ham bort med sikker vakt.»
45. Og da han kom, gikk han med en gang bort til Jesus og sa: «Rabbi!» og kysset ham.
46. Så la de hånd på ham og tok ham til fange.
47. En av dem som stod sammen med ham, drog da sverdet og hogg etter øversteprestens tjener, så øret ble kuttet av.
48. Da sa Jesus til dem: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver.
49. Dag etter dag var jeg hos dere og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke! Men slik skulle skriftene oppfylles.»
50. Da forlot alle ham og flyktet.
51. En ung mann var i følge med Jesus; han hadde bare et linklede om seg. De grep ham,
(Matt 26,57–68; Luk 22,54–55. 63–71; Joh 18,13–14. 19–24)52. men han gjorde seg fri fra linkledet og flyktet naken bort.
53. De førte så Jesus til øverstepresten, og alle overprestene, de eldste og de skriftlærde kom sammen.
54. Men Peter fulgte etter, langt bak Jesus, helt inn på gårdsplassen hos øverstepresten. Der satte han seg ned blant vaktene og varmet seg ved bålet.
55. Overprestene og hele Rådet prøvde å skaffe vitnesbyrd mot Jesus, så de kunne få ham dømt til døden; men de fant ikke noe.
56. Mange vitnet falskt mot ham, men deres vitnesbyrd stemte ikke overens.
57. Da stod noen fram og kom med dette falske vitnesbyrdet mot ham:
58. «Vi har hørt ham si: Jeg skal rive ned dette templet som er gjort med hender, og på tre dager bygge et annet som ikke er gjort med hender.»
59. Men heller ikke her stemte deres vitnesbyrd overens.
60. Da reiste øverstepresten seg, steg fram og spurte Jesus: «Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?»
61. Men han tidde og svarte ikke et ord. Igjen spurte øverstepresten: «Er du Messias, Den Høylovedes Sønn?»
62. Jesus svarte: «Jeg er det. Og dere skal få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.»
63. Da flerret øverstepresten kappen sin og sa: «Hva skal vi nå med vitner?
64. Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» Alle fant ham skyldig til å dø.
(Matt 26,69–75; Luk 22,56–62; Joh 18,15–18. 25–27)65. Da gav noen seg til å spytte på ham, og de dekket til ansiktet hans, slo ham med knyttnevene og sa: «Nå kan du profetere!» Og vaktene slo ham i ansiktet.
66. Imens var Peter nede på gårdsplassen. En av tjenestepikene hos øverstepresten kom forbi,
67. og da hun fikk se Peter som satt og varmet seg, stirret hun på ham og sa: «Også du var med denne nasareeren Jesus.»
68. Men han nektet. «Jeg fatter og begriper ikke hva du snakker om,» sa han og gikk ut i portrommet.
69. Men piken fikk øye på ham og begynte igjen å si til dem som stod omkring: «Han er en av dem.»
70. Men han nektet på ny. Kort etter sa også de som stod der, til Peter: «Visst er du en av dem. Du er jo galileer.»
71. Men han gav seg til å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke den mannen dere snakker om.»
72. I det samme gol hanen for annen gang. Da husket Peter det som Jesus hadde sagt til ham: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han brast i gråt.