Markus’ evangelium 4 NB

1. Han begynte igjen å lære ved sjøen. Det samlet seg mye folk om ham, så han steg ut i en båt og satt i den ute på sjøen. Hele folkemengden var der på land ved sjøen.

2. Han lærte dem mye i lignelser, og mens han lærte dem, sa han:

3. Hør! Se, en såmann gikk ut for å så.

4. Så skjedde det da han sådde, at noe falt ved veien, og fuglene kom og åt det opp.

5. Og noe falt på steingrunn, der det ikke var mye jord, og det skjøt straks opp, fordi det ikke hadde dyp jord.

6. Og da solen steg, ble det avsvidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.

7. Og noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det, så det ikke bar frukt.

8. Men noe falt i god jord og bar frukt. Det skjøt opp og vokste, og noe bar tretti, noe seksti, og noe hundre foll.

9. Og han sa: Den som har ører å høre med, han høre!

10. Da han var blitt alene, kom de tolv og de andre som var med ham, og spurte ham om lignelsene.

11. Han sa til dem: Til dere blir Guds rikes mysterium* gitt. Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser,

12. for at de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, for at de ikke skal omvende seg og få forlatelse.

13. Og han sier til dem: Forstår dere ikke denne lignelsen? Hvordan skal dere da forstå alle lignelsene?

14. Såmannen sår ordet.

15. Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.

16. Og på samme måte de som blir sådd på steingrunn. Det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det.

17. De har ingen rot i seg og holder bare ut en tid. Når det kommer trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller de straks fra.

18. Andre igjen er de som ble sådd blant torner. Det er de som hører ordet,

19. men verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer inn og kveler ordet, så det blir uten frukt.

20. Men dette er de som ble sådd i den gode jord: de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt: noen tretti foll, noen seksti foll, noen hundre foll.

21. Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å bli satt under et kar eller under sengen? Kommer det ikke for å bli satt i lysestaken?

22. Ingen ting er skjult som ikke skal bli åpenbart. Heller ikke er noe blitt gjemt, uten at det skal komme for dagen.

23. Om noen har ører å høre med, han høre!

24. Og han sa til dem: Gi akt på det dere hører! Med det mål dere selv måler med, skal dere bli tilmålt, og dere skal få enda mer.

25. For til den som har, skal det bli gitt. Men den som ikke har, skal bli fratatt endog det han har.

26. Og han sa: Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden.

27. Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt - hvordan det går til, vet han ikke.

28. Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset.

29. Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet.

30. Han sa: Hva skal vi ligne Guds rike med? Hva lignelse skal vi bruke om det?

31. Det er som sennepsfrøet. Når det blir sådd i jorden, er det mindre enn noe annet frø på jorden.

32. Og når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster. Det skyter store greiner, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.

33. I mange slike lignelser talte han Ordet til dem, så mye de var i stand til å høre.

34. Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med sine egne disipler, utla han for dem alt sammen.

35. Samme dag, da det var blitt kveld, sa han til dem: La oss sette over til andre siden av sjøen.

36. Og de forlot folket og tok ham med seg i båten slik han var. Andre båter var også med ham.

37. Da kom det en voldsom kastevind, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles.

38. Men han selv lå og sov på en pute bak i båten. De vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?

39. Da reiste han seg, og han truet vinden og sa til sjøen: Ti, vær stille! Og vinden la seg, og det ble blikk stille.

40. Så sa han til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?

41. De ble slått av stor frykt og sa seg imellom: Hvem er dette, siden både vinden og sjøen adlyder ham?