Markus’ evangelium 5 N11BM

1. Så kom de til den andre siden av sjøen, til Gerasener-landet.

2. I det samme han steg ut av båten, kom en mann mot ham fra gravhulene. Han hadde en uren ånd i seg

3. og holdt til der i gravene. Ingen var lenger i stand til å binde ham, ikke engang med lenker.

4. For han var ofte blitt bundet med fotjern og lenker, men lenkene rev han av seg, og fotjernene sprengte han. Ingen klarte å rå med ham.

5. Natt og dag fór han skrikende omkring i gravhulene og i fjellet og skamslo seg selv med steiner.

6. Da han fikk se Jesus langt borte, kom han løpende, kastet seg ned for ham

7. og ropte høyt: «Hva vil du meg, Jesus, du Sønn av Gud, Den høyeste? Jeg pålegger deg ved Gud: Pin meg ikke!»

8. For Jesus hadde sagt til ham: «Far ut av mannen, du urene ånd!»

9. Nå spurte Jesus ham: «Hva er navnet ditt?» Han svarte: «Mitt navn er Legion, for vi er mange.»

10. Og han bønnfalt Jesus om at han ikke måtte sende dem ut av området.

11. Det gikk en stor griseflokk og beitet der ved fjellet,

12. og de urene åndene ba ham: «Send oss bort til grisene, så vi kan fare inn i dem!»

13. Det ga han dem lov til. Da fór de urene åndene ut av mannen og inn i grisene, og flokken, omkring to tusen dyr, satte utfor stupet og ned i sjøen, og der druknet de.

14. Grisepasserne løp av sted og fortalte det i byen og ute på landet omkring, og folk dro av sted for å se hva som hadde hendt.

15. Da de kom fram til Jesus, så de han som hadde hatt alle de onde åndene i seg, sitte påkledd og ved sans og samling. Da ble de grepet av frykt.

16. De som hadde sett på, fortalte dem hvordan det var gått for seg med ham som hadde hatt de onde åndene, og med grisene.

17. Og de bønnfalt Jesus om å dra bort fra området deres.

18. Jesus gikk i båten, og han som hadde hatt de onde åndene, ba om å få være med ham.

19. Men Jesus ga ham ikke lov til det. Han sa: «Gå hjem til dine og fortell dem alt det Herren har gjort for deg, og hvordan han har forbarmet seg over deg.»

20. Han gikk av sted og begynte å gjøre kjent i Dekapolis alt det Jesus hadde gjort for ham. Og alle undret seg.

21. Da Jesus var kommet over til den andre siden igjen med båten, samlet det seg en stor folkemengde hos ham. Mens han var nede ved sjøen,

22. kom en av synagogeforstanderne; han het Jairus. Da han fikk se Jesus, kastet han seg ned for føttene hans

23. og bønnfalt ham: «Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og få leve.»

24. Jesus gikk med ham, fulgt av en stor folkemengde som trengte seg inn på ham.

25. Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år.

26. Hun hadde lidd mye hos mange leger. Alt hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet; det var heller blitt verre med henne.

27. Hun hadde fått høre om Jesus og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans.

28. For hun tenkte: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.»

29. Med en gang stanset blødningen, og hun kjente på kroppen at hun var blitt helbredet for plagen.

30. I det samme merket Jesus at en kraft gikk ut fra ham, og han snudde seg i folkemengden og sa: «Hvem rørte ved klærne mine?»

31. Disiplene sa: «Du ser hvordan folk trenger seg inn på deg, og så spør du hvem som rørte ved deg!»

32. Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det.

33. Kvinnen skalv av redsel, for hun visste hva som var skjedd med henne, og hun kom og kastet seg ned for ham og fortalte ham alt som det var.

34. Da sa han til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå bort i fred. Du skal være frisk og kvitt plagen din.»

35. Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?»

36. Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!»

37. Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror.

38. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg,

39. gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.»

40. De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå.

41. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!»

42. Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring.

43. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.