Markus’ evangelium 6 N11BM

1. Han gikk derfra og kom til hjemstedet sitt, og disiplene fulgte ham.

2. Da sabbaten kom, begynte han å undervise i synagogen. Mange som hørte ham, var slått av undring og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør!

3. Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og bor ikke søstrene hans her hos oss?» Og de ble forarget og avviste ham.

4. Men Jesus sa til dem: «En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på hjemstedet sitt, blant sine slektninger og i sitt eget hus.»

5. Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der; han bare la hendene på noen få syke og helbredet dem.

6. Og han undret seg over vantroen deres. Så vandret han omkring fra landsby til landsby og underviste.

7. Han kalte de tolv til seg og begynte å sende dem ut, to og to, og han ga dem makt over de urene åndene.

8. Han påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien – ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet.

9. De skulle ha sandaler på føttene, men ikke ha på seg mer enn én kjortel.

10. Og han sa til dem: «Når dere har tatt inn i et hus, så bli boende der til dere skal dra videre.

11. Er det et sted de ikke vil ta imot dere og ikke vil høre på dere, skal dere riste støvet av føttene og dra bort derfra. Det skal være et vitnesbyrd mot dem.»

12. Så gikk de ut og forkynte for folket at de skulle vende om.

13. De drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

14. Kong Herodes fikk høre om Jesus, for navnet hans var nå blitt kjent. Noen sa: «Døperen Johannes er blitt reist opp fra de døde, derfor virker slike krefter i ham.»

15. Andre sa: «Han er Elia.» Og noen sa: «Han er en profet, som en av de gamle profetene.»

16. Men da Herodes hørte det, sa han: «Det er Johannes, som jeg lot halshugge. Han er blitt vekket opp igjen.»

17. Det var denne Herodes som hadde sendt ut folk for å gripe Johannes og hadde kastet ham i fengsel og bundet ham. Dette hadde han gjort på grunn av Herodias, som hadde vært gift med Filip, en bror av Herodes. Henne hadde Herodes giftet seg med,

18. og Johannes hadde sagt til ham: «Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.»

19. Herodias var ute etter Johannes og ville gjerne få ham drept, men hun kunne ikke få satt det igjennom.

20. For Herodes hadde respekt for Johannes; han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og holdt sin hånd over ham. Når Herodes hørte ham, ble han urolig og rådvill, men likevel hørte han gjerne på ham.

21. Men så bød det seg en anledning: På fødselsdagen sin holdt Herodes et festmåltid for sine fremste embetsmenn, offiserene og de ledende menn i Galilea.

22. Da kom Herodias' datter inn og danset. Herodes og gjestene ble så betatt at kongen sa til henne: «Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.»

23. Han sverget på det og sa: «Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, om det så er halve kongeriket mitt.»

24. Hun gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Hun svarte: «Hodet til døperen Johannes.»

25. Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa hva hun ønsket: «Jeg vil at du med en gang gir meg hodet til døperen Johannes på et fat.»

26. Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne.

27. Og kongen sendte straks en bøddel med ordre om å hente hodet til Johannes. Han dro av sted og halshugget Johannes i fengselet,

28. kom med hodet på et fat og ga det til jenta, og hun ga det til sin mor.

29. Da disiplene hans fikk høre dette, kom de og hentet liket og la det i en grav.

30. Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket.

31. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.

32. Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene.

33. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem.

34. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.

35. Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent.

36. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.»

37. Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?»

38. «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.»

39. Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset.

40. Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti.

41. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle.

42. Og alle spiste og ble mette.

43. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk.

44. Det var fem tusen menn som hadde spist.

45. Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mot Betsaida, mens han selv sendte folket av sted.

46. Da han hadde tatt farvel, gikk han opp i fjellet for å be.

47. Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og Jesus var alene på land.

48. Han så at de slet hardt med å ro, for de hadde motvind. I den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Han ville gå forbi dem,

49. men da de fikk se ham der han gikk på vannet, trodde de det var et gjenferd, og skrek høyt,

50. for alle sammen så ham, og de ble skrekkslagne. Men i det samme talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»

51. Så steg han opp i båten til dem, og vinden stilnet. Men de var helt ute av seg av forundring,

52. for de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; hjertene deres var harde.

53. Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret og fortøyde der.

54. Straks de steg ut av båten, kjente folk ham igjen,

55. og de skyndte seg rundt i hele nabolaget og begynte å bære de syke på bårer dit de hørte at han var.

56. Og hvor han enn kom, til landsbyer, byer eller gårder, ble de syke satt ut på torget, og de ba om at de i det minste måtte få røre ved dusken på kappefliken hans. Og alle som rørte ved ham, ble friske.