Markus’ evangelium 6 NB

1. Han gikk så bort derfra og kom til sitt hjemsted, og disiplene hans fulgte ham.

2. Da det ble sabbat, begynte han å lære i synagogen. Mange som hørte ham, ble meget forundret, og sa: Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom som er gitt ham? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender!

3. Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og er ikke søstrene hans her hos oss? - Og de tok anstøt av ham.

4. Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet andre steder enn på sitt hjemsted, blant sine slektninger og i sitt eget hus.

5. Og han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, unntatt at han la hendene på noen få syke og helbredet dem.

6. Og han undret seg over deres vantro. Han dro så rundt i landsbyene der omkring og lærte.

7. Han kalte de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to. Og han ga dem makt over de urene ånder.

8. Han påla dem at de ikke skulle ta med seg noe annet enn en stav på veien - ikke brød, ikke sekk, ikke kobberpenger i beltet.

9. De skulle ha sko på føttene, men ikke ha på seg to kapper.

10. Og han sa til dem: Når dere tar inn i et hus, så skal dere bo der til dere reiser fra stedet igjen.

11. Er det et sted de ikke tar imot dere og ikke vil høre på dere, så dra derfra, og rist av dere støvet under føttene til et vitnesbyrd mot dem.

12. De dro da ut og forkynte for folket at de skulle omvende seg.

13. Og de drev ut mange onde ånder, og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

14. Kong Herodes fikk også høre om ham, for hans navn var nå blitt kjent, og han sa: Døperen Johannes er stått opp fra de døde, derfor virker disse kreftene i ham.

15. Andre sa: Det er Elia. Andre igjen sa: Han er en profet, som en av profetene.

16. Men da Herodes hørte dette, sa han: Johannes, han som jeg halshogde, er stått opp fra de døde!

17. Herodes hadde sendt ut folk for å gripe Johannes, og han hadde latt ham binde og kaste i fengsel. Dette gjorde han på grunn av Herodias, hans bror Filips kone, for han hadde giftet seg med henne.

18. Johannes hadde nemlig sagt til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.

19. Herodias hadde da lagt Johannes for hat og søkte å få ham drept, men hun kunne ikke få satt det igjennom.

20. For Herodes var redd for Johannes, da han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham. Når han hørte på ham, kom han i tvil om mangt og meget, men han hørte ham gjerne.

21. Så kom det en laglig dag. På sin fødselsdag holdt Herodes et gjestebud for sine stormenn og krigshøvdinger, og for de fremste menn i Galilea.

22. Herodias’ datter kom da inn og danset. Både Herodes og gjestene syntes godt om henne, og kongen sa til den unge piken: Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det!

23. Han sverget på det og sa til henne: Hva du ber meg om, det skal jeg gi deg, om det så er halvdelen av riket mitt.

24. Hun gikk da ut og spurte sin mor: Hva skal jeg be om? Hun svarte: Om døperen Johannes’ hode.

25. Straks skyndte hun seg inn til kongen, og hun ba ham og sa: Jeg vil at du nå med en gang skal gi meg døperen Johannes’ hode på et fat!

26. Da ble kongen meget bedrøvet. Men på grunn av sine eder, og av hensyn til gjestene, ville han ikke avvise henne.

27. Kongen sendte da straks av sted en av livvakten med ordre om å hente hans hode. Han gikk da av sted og halshogde ham i fengselet.

28. Han bar så inn hodet på et fat og ga det til piken, og piken ga det til sin mor.

29. Da disiplene hans fikk høre dette, kom de og hentet hans legeme og la det i en grav.

30. Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort, og hva de hadde lært folket.

31. Han sier da til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt! For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise.

32. Så dro de bort med båten til et øde sted for å være for seg selv.

33. Men folket så dem dra bort, og mange kjente dem. Fra alle byene kom de nå løpende til fots, og de nådde fram før dem.

34. Da han steg i land, fikk han se mye folk. Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde. Og han begynte å lære dem meget.

35. Da det allerede var blitt sent på dagen, kom disiplene hans til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt langt på dag.

36. Send folket fra deg, så de kan dra bort i bygdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg noe å spise.

37. Men han svarte og sa til dem: Dere skal gi dem mat! De sier til ham: Skal vi gå av sted og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise?

38. Han sier til dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se etter. Da de hadde fått vite det, sa de: Fem brød og to fisker.

39. Han bød dem da å la alle sette seg i grupper i det grønne gresset.

40. De satte seg så ned, flokk ved flokk, noen på hundre, andre på femti.

41. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen*. Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket, og de to fiskene delte han ut til dem alle.

42. Og de spiste alle og ble mette.

43. Og de tok opp tolv fulle kurver med brødstykker og det som var igjen av fisken.

44. De som hadde spist av brødene, var fem tusen mann.

45. Straks nødde han disiplene sine til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, til Betsaida, mens han selv sendte folket av sted.

46. Og da han hadde tatt avskjed med dem, gikk han opp i fjellet for å be.

47. Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.

48. Han så at de slet hardt med å ro, for de hadde vinden imot. I den fjerde nattevakt kom han til dem vandrende på sjøen, og ville gå forbi dem.

49. Men da de fikk se ham der han gikk på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og satte i et skrik.

50. For de så ham alle og ble slått av skrekk. Men straks talte han til dem og sa: Vær frimodige! Det er meg, frykt ikke.

51. Han steg da opp i båten til dem, og stormen stilnet. Men de var helt ute av seg av forundring.

52. For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene, men deres hjerte var forherdet.

53. Da de hadde krysset sjøen, la de til ved Gennesaret-landet, og fortøyde der.

54. Og da de steg ut av båten, ble han straks gjenkjent.

55. Folk løp omkring i hele nabolaget, og begynte å bære de syke i bårene deres dit hvor de hørte at Jesus var.

56. Hvor han kom, til landsbyer, byer eller bygder, la de sine syke ut på torgene. De ba ham at de måtte få røre, om så bare ved minnedusken på kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble helbredet.