Matteus’ evangelium 21 N78BM

1. De nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget. Da sendte Jesus to disipler av sted

2. og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet, og med en fole hos seg. Løs dem og før dem til meg!

3. Og kommer noen med spørsmål, så si at Herren har bruk for dem. Da skal han straks sende dem med dere.»

4. Dette skjedde for at det som er talt ved profeten, skulle oppfylles:

5. Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel, på trekkdyrets fole.

6. Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt,

7. og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp.

8. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde på veien.

9. Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som ¬kommer, i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

10. Da han drog inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse og spurte: «Hvem er dette?»

11. Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»

12. Jesus gikk så inn på tempelplassen og drev ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker,

13. og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»

14. På tempelplassen kom blinde og vanføre til ham, og han helbredet dem.

15. Men overprestene og de skriftlærde så underne han gjorde, og barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» De ble forarget

16. og spurte ham: «Hører du hva de sier?» Jesus svarte: «Ja, men har dere aldri lest: Du har latt småbarn ¬og spedbarn synge din pris!»

17. Da gikk han fra dem og ut av byen til Betania, hvor han ble natten over.

18. Da han tidlig neste morgen var på vei inn til byen, ble han sulten.

19. Han fikk se et fikentre like ved veien og gikk bort til det, men fant ikke annet enn blad. Da sa han til treet: «Aldri mer skal du bære frukt.» Med det samme visnet treet.

20. Disiplene undret seg da de så det, og spurte: «Hvordan kunne treet visne så plutselig?»

21. Jesus svarte dem: «Sannelig, jeg sier dere: Dersom dere tror og ikke tviler, skal dere ikke bare kunne gjøre det som jeg gjorde med fikentreet. Om dere sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet, så skal det skje.

22. Og alt dere ber om i bønnene deres, skal dere få, om dere ber med tro.»

23. Han gikk så inn på tempelplassen, og mens han lærte folket, kom overprestene og folkets eldste til ham og spurte: «Med hvilken myndighet gjør du dette? Hvem har gitt deg en slik fullmakt?»

24. Men Jesus sa til dem: «Jeg har også noe å spørre dere om. Svarer dere meg på det, skal jeg si dere hvilken fullmakt jeg har til å gjøre dette.

25. Johannes-dåpen, hvor var den fra? Fra himmelen eller fra mennesker?» Dette drøftet de med hverandre: «Om vi svarer: Fra himmelen, vil han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke?

26. Men å si: Fra mennesker, det våger vi ikke på grunn av folket, siden alle ser på Johannes som en profet.»

27. Derfor svarte de: «Vi vet ikke.» Da sa han til dem: «Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.»

28. «Men hva mener dere om dette: En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården.

29. Nei, jeg vil ikke, svarte han. Men senere angret han og gikk.

30. Faren gikk så til den andre og bad ham om det samme. Han svarte: Ja, herre. Men han gikk ikke.

31. Hvem av disse to gjorde det faren ville?» Og da de svarte: «Den første», sa Jesus til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn dere.

32. For da Johannes kom til dere på rettferds vei, trodde dere ham ikke. Men tollere og skjøger, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere ikke, slik at dere trodde på ham.»

33. «Hør en annen lignelse: En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort til noen vindyrkere og reiste ut av landet.

34. Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til forpakterne for å få avlingen sin.

35. Men de grep tjenerne og slo en av dem, drepte en annen og steinet en tredje.

36. Han sendte da ut andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde det samme med dem.

37. Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han tenkte: Min sønn vil de ha respekt for.

38. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, sa de til hverandre: Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår.

39. Dermed grep de ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel.

40. Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?»

41. De svarte: «Disse onde menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre, som gir ham frukten til rett tid.»

42. Da sa Jesus til dem: «Har dere aldri lest i skriftene: Den steinen ¬bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne.

43. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter.

44. Og den som faller mot denne steinen, skal skade seg, men den som steinen faller på, skal bli knust.»

45. Da overprestene og fariseerne hørte disse lignelsene, skjønte de at det var dem han siktet til.

46. De ville gjerne ha grepet ham, men de var redde for folkemengden, som holdt ham for å være en profet.