Nehemjas bok 2 BGO

1. I måneden nisan, i det tjuende regjeringsåret til kong Artaxerxes, en gang da det sto vin foran ham, tok jeg vinen og ga den til kongen. Aldri før hadde jeg vært bedrøvet i hans nærvær.

2. Derfor sa kongen til meg: «Hvorfor er ditt ansikt sorgfullt, enda du ikke er syk? Dette kan ikke være noe annet enn hjertesorg.» Da ble jeg meget redd

3. og sa til kongen: «Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være sorgfullt når byen, stedet der min fedregrav er, ligger øde, og portene er brent opp?»

4. Da spurte kongen meg: «Hva ber du om?» Jeg ba til Himmelens Gud.

5. Så sa jeg til kongen: «Hvis kongen synes godt om det, og hvis din tjener har funnet velvilje for deg, da ber jeg at du sender meg til Juda, til byen der mine fedregraver er, så jeg kan bygge den opp igjen.»

6. Mens dronningen satt ved siden av ham, spurte kongen meg: «Hvor lenge kommer reisen din til å vare? Og når kommer du tilbake?» Dette syntes kongen godt om, og han sendte meg, og jeg oppga en tid til ham.

7. Dessuten sa jeg til kongen: «Om kongen synes godt om det, så gi meg et brev til stattholderne for området bortenfor Elven, slik at de må la meg passere og dra videre til Juda.

8. Gi meg også et brev til Asaf, tilsynsmannen for kongens skoger, at han må gi meg tømmer til bjelker for portene i den borgen som tilhører tempelet, til bymuren og huset jeg skal bo i.» Kongen ga meg alt dette fordi min Gud holdt sin gode hånd over meg.

9. Så dro jeg til stattholderne i området bortenfor Elven og ga dem brevet fra kongen. Kongen hadde også sendt offiserer fra hæren og hestfolk sammen med meg.

10. Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjeneren Tobia hørte om det, likte de det ikke. For dem var det det verste som kunne skje, at det var kommet en mann som ville arbeide for Israels barns beste.

11. Så kom jeg til Jerusalem og ble der i tre dager.

12. Om natten sto jeg opp, jeg og noen få menn som var med meg. Ikke til et eneste menneske sa jeg hva min Gud hadde lagt på mitt hjerte å gjøre for Jerusalem. Jeg hadde ikke med meg noe annet enn det dyret jeg red på.

13. Om natten dro jeg ut gjennom Dalporten og bort til Slangekilden og kom til Avfallsporten. Jeg undersøkte Jerusalems murer, som var revet ned, og portene som var brent opp.

14. Jeg dro videre til Kildeporten og til Kongens dam, men der var det ikke nok plass til at dyret jeg red på, kunne komme fram.

15. Slik dro jeg opp gjennom dalen om natten og undersøkte muren. Deretter vendte jeg tilbake og dro inn gjennom Dalporten og kom så tilbake.

16. Forstanderne visste ikke hvor jeg hadde dratt eller hva jeg hadde gjort. Jeg hadde ennå ikke sagt noe til jødene, prestene, de fornemme menn, forstanderne eller til de andre som skulle utføre arbeidet.

17. Men nå sa jeg til dem: «Dere ser hvilken nød vi er i, hvordan Jerusalem ligger øde, og at portene som hører til, er brent opp. Kom og la oss gjenoppbygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være til spott.»

18. Jeg fortalte dem om min Guds hånd, som hadde vært så god over meg, og de ordene kongen hadde talt til meg. Da sa de: «La oss gjøre oss klare og bygge!» Så tok de kraftig fatt på dette gode arbeidet.

19. Men da horonitten Sanballat, den ammonittiske tjeneren Tobia og araberen Gesjem hørte dette, gjorde de oss til latter og foraktet oss. De sa: «Hva er det dere gjør? Vil dere gjøre opprør mot kongen?»

20. Da svarte jeg dem: «Himmelens Gud skal selv gi oss framgang. Derfor vil vi, Hans tjenere, gjøre oss klare og bygge. Men dere har verken noen arv eller rett eller noe ettermæle i Jerusalem.»